Det røde nebbet åpnes og lukkes som spisepinner på en sushibar, "kly – kly- kly – kly – kly" roper rødstilken mot oss. Vi er på vei ned fra Store Børgefjell, ned mot lavlandet ved Vestre Sipmeken.
![]()
Fjellvinden blåser mildt i dag, livet smiler og rødstilken kjemper en kamp for å bevare avkommet sitt. En fiskemåke flyr nysgjerrig over sivet der de små dun-nøstene sikkert gjemmer seg. Vi får lyst til å hjelpe rødstilken, men er klar over at vi risikerer å miste det som naturen egentlig er - dersom vi bruker våre menneskelige verdier på den.
Fiskemåken har like stor rett til å være her som rødstilken, den har også rett til å jakte insekter over denne myrpytten. Dersom vi fordømmer og ikke aksepterer det som en gang har bragt oss hit, blir det vel med årene veldig stille i fjellet?
![]()
Snart roer den vesle kampen mellom rødstilk-mor og fiskemåken seg ned, frykten vår var igjen ubegrunnet - og det var i grunnen flott å se denne turens første fiskemåke. Er du klar over at den i uminnelige tider har bodd her i fjellheimen, den elegante måken også?
![]()
Gullris er en vanlig staude i fjellet, en flerårig urt som kan benyttes på mange måter. Slik er den også i slekt med oss mennesker, vi er også liv som springer ut av rotstokken. Denne rota sier noe om hvor vi kommer fra. Vi ser det aldri, men føler kanskje noe av det når vi vandrer gjennom Børgefjell.
Milliarder av mennesker har allerede slukt i seg mye gjennom vår histories gang, men først i det siste korte kapitlet sluttet vi å takke. Til enhver tid er kjølevegger og fryseskap overfylt med matvarer, på kjøpesentrene og sushibarene – samtidig som vi selv er ute og høster av det såkalte overskuddet. Det er selvfølgelig ikke et historisk overskudd, men et overskudd sett ut fra vår snevre livshistorie. Vårt ego!
![]()
Ny teltplass, litt nærmere sivilisasjonen. Her ved Vestre Sipmeken finner vi ferske bananskall, ølbokser og dopapir. Likevel er dette fortsatt vill natur - i forhold til det de fleste mennesker lever under. Det er grunn til å takke nok en gang for at vi har noe slikt her i landet. Dagen avsluttes med et kveldsbad.
![]()
Turen og denne lille fortellingen er snart over, men naturen og livets fortelling lever videre i sol, fjell, vann og luft. Livet lever i alle disse artene, naturen som vi har rundt oss i vår korte vandring på denne vakre planeten. En rødstilk varsler her også: - "Kly-kly-kly-kly-kly-kly-kly".
Fjellvinden blåser mildt i dag, livet smiler og rødstilken kjemper en kamp for å bevare avkommet sitt. En fiskemåke flyr nysgjerrig over sivet der de små dun-nøstene sikkert gjemmer seg. Vi får lyst til å hjelpe rødstilken, men er klar over at vi risikerer å miste det som naturen egentlig er - dersom vi bruker våre menneskelige verdier på den.
Fiskemåken har like stor rett til å være her som rødstilken, den har også rett til å jakte insekter over denne myrpytten. Dersom vi fordømmer og ikke aksepterer det som en gang har bragt oss hit, blir det vel med årene veldig stille i fjellet?
Vi rusler videre nedover en frodig dal, og stadig flere blomster dukker opp rundt oss. Ingen tvil om at livet har litt bedre betingelser her nede mot 700 meters høyde. Korte gullris lyser mot oss når vi nærmer oss vannet.
Milliarder av mennesker har allerede slukt i seg mye gjennom vår histories gang, men først i det siste korte kapitlet sluttet vi å takke. Til enhver tid er kjølevegger og fryseskap overfylt med matvarer, på kjøpesentrene og sushibarene – samtidig som vi selv er ute og høster av det såkalte overskuddet. Det er selvfølgelig ikke et historisk overskudd, men et overskudd sett ut fra vår snevre livshistorie. Vårt ego!
