I helga har jeg vært på en guttetur i Sørli, med et mål for øye - å få noen gutter ut i skikkelig namdalsk natur. Vi leide hytte av fjellstyret i Lierne, og da spilte det absolutt ingen rolle om det var meldt regn. Det er bare å komme seg ut å bruke av de herlighetene vi har rundt oss.
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
Lørdag hadde vi brukbart vær fra morgenen av, og vi prøvde fisket i noen småelver i området nord for Blåfjella. Fisken er sky i disse småkulpene, men vi fikk da sett noen fine - og fikk på land noen små ørretpinner. Først og fremst er det bare herlig å være ute sammen.
Det går mot høst i fjell og skog, meisene har flokket seg. Jeg la også merke til noen større flokker med sidensvans som beitet på alle bærene som fortsatt står igjen på skogbunnen. På bildet under ei lita nysgjerrig granmeis som var enkel å lokke til seg.
For mange er dørstokken enormt høy, og er det meldt regn skal man i hvertfall ikke til fjells. Det er synd, for disse utfordringene sitter for det meste i hodet til oss voksne. Ungene stortrives selv når regnet kommer, og seksåringen min har virkelig bedrevet "singing in the rain" i helga.
Håper bildene motiverer noen flere til å stikke ut nå når høsten snart farger den storslåtte naturen vår. Avslutter med noen bilder og diktet "glad dag" av Kolbein Falkeid, det passer meg akkurat nå:
Å gå langs bredden av et vann
og brått se vannets våte ansikt glitre
for første gang i speilet, nyfødt, åpent
med himmelen i huden og det mørke dypet
som et slep av utslått hår.
Å ta på furutreets sprukne bark forsiktig
og sakte tyde med den blindes kloke fingre
de knudrete hieroglyfene, lese
stammen for første gang og føle
stor ømhet for et helt tilfeldig tre.
Å kjenne det rå, ubebodde huset inni seg få besøk
etter en lang, kald vinter.
Høre vinduer bli åpnet, rom luftet
og liv på liv trukket opp, så latteren
står rett i taket.
