Å vente på lyset.

For lenge siden skrev jeg en tekst i ei bok om najonalparkene i Namdalen, der budskapet var at lyset gjør noe med oss. Vi blir ett med naturen rundt oss, det vi opplever og ser - det blir en del av oss. Egentlig var det ganske klokt skrevet, selv om jeg var mye yngre den gang.

Utover i livet har en ny visdom sneket seg inn. Vi trenger ikke å vente på lyset, vi kan velge det. Jeg er selv ansvarlig for mine følelser, for mine omgivelser, det er faktisk tankene mine som har skapt dem. Noen kan gjøre meg vondt, svikte eller kritisere. Det er mitt valg om jeg tar dritten innover meg, og om jeg velger å bli såret av det. 

Jeg kan ta avstand fra det negative, og jeg kan velge å tilgi meg selv og alle andre for det negative de gjør. Det er det som er å velge lyset, i stedet for å forbanne mørket. 

Nå kan jeg se at vi alle lever i hvert vårt univers med våre egne tanker. Hver og en av oss har vårt eget bilde på virkeligheten. For når vi velger å fokusere på noe og gi det oppmerksomhet, så vokser det! Når jeg velger å gi frykten min oppmerksomhet, så vokser 

den!

Det vi opplever - det former oss. Vi blir ett med alt vi ser og hører, opplever og føler. Vi kan altså sette oss ned å vente på lyset - eller vi kan velge å se på det lyse i livet. Der vi har valgmuligheter, finnes det også muligheter for endring.