Kjartan Trana´s fotoblogg

Vi har allerede bestemt neste leirplass, vi skal til toppen av Lotterfjellet for å slå opp teltet. Tar du en kikk på kartet så ser du at det ligger to vann der oppe i 1000 meters høyde, rett ved siden av hverandre. Det er ikke så ofte at det er fint å slå leir så høyt til fjells, men nå er det virkelig vær til å stikke opp i høyden.

På veien finner vi noen forfriskende kulper i Lotterdalen, og vannet i Børgefjell har aldri vært varmere enn i år. Det er bare å dykke ned i det krystallklare vannet. Etterpå lener vi oss mot en stor stein og tørker i solen.

Alette forteller meg et lite indianereventyr som jeg kommer til å huske:

- En gang oppsto det en stor skogbrann, og alle dyr og fugler flyktet. Men en liten fugl dro til elven, og hentet en dråpe med vann som han slapp over skogen. De andre fuglene lo da de så dette. - "Hva gjør du?" spurte de. Og den vesle fuglen fløy videre mens den kvitret: - "Jeg gjør det jeg kan."

Det blir en forholdsvis lang og varm etappe opp til toppen, men møter med noen fugler som fjellrype og fjelljo gir oss glede på vegen.

Når vi har fått opp teltet er vi enige om at vi har verdens beste teltplass. Det tar ikke lang tid før vi igjen er på vandring. En slik fantastisk kveld må nytes her oppe i høyden.

Vi går til toppen av Lotterfjellet og kan så vidt skimte teltet vårt der nede. Vi leter i huler og sprekker, finner noen tydelige tegn på gammel samisk aktivitet og blir sittende å se på at sola går ned.

Det er forresten så stille at det nesten er vanskelig å sitte stille. Insektene på bakken har endelig funnet en kveld når de kan dra på jakt her oppe i høyden, det er tydelig at vi er deres byttedyr nå.

Alette kryper inn i teltet til sitt lille bibliotek i sekken. Koker en kopp te og finner frem et sitat hun kan dele med meg når jeg kommer hjem fra fotojakt, for jeg klarer ikke helt å slippe denne utrolige augustkvelden.

Det blir noen bilder før jeg også finner ut at det er best å krype inn sammen med henne, hunden og den deilige lukta av varme krydderurter – og dette sitatet fra Walden: «Det er naturligvis til ingen nytte å styre våre skritt mot skogene hvis de ikke selv fører oss dit. Jeg blir bekymret når det skjer at jeg fysisk har gått halvannen kilometer inn i skogen uten å komme dit i ånden. På min ettermiddagstur ønsker jeg å ha glemt alt hva jeg holdt på med om morgenen, og mine forpliktelser overfor samfunnet. Men iblant hender det at jeg ikke så lett greier å riste av meg landsbyen. Tanken på et eller annet arbeid fortsetter å svirre i hodet, og jeg er ikke der kroppen min er, jeg har trådt utenfor mine sanser. På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogene å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene?"

Når hjernen nå har fått lagret noen av disse minnene, fra vår vandring i fjellet i sommer, husker vi nesten ikke lenger hvilken dag det var. Fra bildene kan vi imidlertid se at vi var på veg ned fra Lotterfjellet, med utsyn nordover mot Kvigtind, men med Vierma som mål.

Dagen var varm og vi hadde bestemt oss for å gå til noen mindre vann nede i Sapmandalen. Det samiske navnet «Maatstjonneh» sa oss ingen ting, men jeg håpet det kunne bety matstasjon. Vi hadde en drøm om litt fisk i steikepanna, som vi ennå ikke hadde benyttet på turen.

Det er morsomt med ord, de former vår verden og hvordan vi opplever den. Selv i vårt lille land har vi problemer med å forstå hverandre. Jeg kan dessverre ikke sørsamisk, men forstår at deres språk har langt flere ord for hvordan steder og natur beskrives - og flettes sammen. I deres språk er ikke det skillet vi har laget mellom mennesker, dyr og landskap så fremtredende som hos oss.

Hos oss? - Ja, for vi har altså vårt språk, men desto lengre tid jeg bruker i fjellet så ser jeg også at hver enkelt av oss har vår måte å tolke språket på. Hver av oss har våre egne følelser knyttet opp til de enkelte ord. Vi re-agerer på språket. Hver enkelt av oss har sin egen diffuse plattform for oppfattelse av ord. Slik vi også har det i forhold til det meste av det som finnes rundt oss, inkludert de minnene vi faktisk samler på. Bevissthetens vind endrer oss.

Jeg er ikke den samme i dag, som den som for noen uker siden satt og steikte fisk ved «Maatstjonneh», for ørret i panna det ble det – og jeg tror jeg fortsatt kan huske smaken og lukta. Med alt dette som et forbehold for det jeg skriver videre, så kan jeg fortelle at det brygget opp til et forferdelig uvær. Vi kom oss til foten av Viermafjellet, men der på sørsiden var det bare å få opp teltet. Himmelen ble blå som havet, og det var nok deler av dette havet som snart skulle slippes over Børgefjell.

Vi ble liggende å høre på at regnet trommet mot teltduken, vi ble liggende å kjenne på at den dype, rullende lyden av torden ristet fjellet under oss. Det ble timer med bøkene, med lave samtaler, med fred og ro.

Jeg husker dette avsnittet fra den boka Alette leste, nettopp fordi jeg noterte det ned denne kvelden:

Snakk om det guddommelige i mennesket. Er det ikke mester "heng-i" som styrer oss alle? Folk flest er hverken udødelig eller gudommelig, men en slave og fange av sin egen oppfatning av seg selv. Av det anerkjente selvbildet han har skapt seg ved egne prestasjoner. Andre folks meninger er en mild tyrann sammenlignet med vårt eget syn på oss selv. Det et menneske tenker om seg selv - avgjør dets livsskjebne. Man burde strebe etter å bli frimodig og selvstendig i sin egen tankeverden.

Også lysnet det opp litt mot kvelden.

En dag i august bærer vi de tunge sekkene over Viermafjellet og passerer grensa til Nordland. Vi har gått ei uke gjennom de sør/østlige delene av Børgefjell nasjonalpark og kommet frem til feriestedet vårt. Her har vi vært hver sommer de siste fem årene.

Allerede før vi la ut på årets tur så hadde vi bestemt at det måtte bli noen netter i teltet og noen dager i terrenget akkurat her. Området rundt Vierma har både godt med fisk og et vilt og variert landskap. Det er aldri kjedelig å våkne opp til en ny dag i dette eventyret.

Vi slår opp teltet på den faste plassen, finner steinene som vi brukte på storm-mattene i fjor. Det er tidlig på dagen så det er mulig å prøve fiskelykken for å se om det kan bli middag ut av det som lever i elva. Her oppe er det alltid matfisk å få, selv midt på dagen, når man bare har blitt litt kjent med mulighetene i elv og vann.

Dagen går fra solfylt til skyet og vindfull, etter maten blir vi derfor stort sett liggende i teltet. Alette har begynt å lese høyt fra «Omtrent på størrelse med universet» av islendingenJón Kalman Stefánsson.

- Er ikke dette forresten noe dere diktere burde hjelpe oss med - og kanskje forklare, ja, sånn i forbifarten, hvorfor det er så vanskelig for mennesker å være lykkelige; jeg mener, hva skal vi med diktere hvis de ikke kan hjelpe oss å leve? Leser Alette.

Gjennom bildene fra disse dagene ved Vierma kan jeg i hvert fall prøve å vise hva som gjør oss lykkelig. Det er sol, det er skyer, det er regn, fugler, vann, mørke, steiner, mose, blomster, hele denne utrolig naturen som vi kommer fra. Denne naturene som vi har vært nødt til å verne fra våre stadige angrep og inngrep.

Hubert Reeves påsto at mennesket må være jordens mest vanvittige art. En art som tror på en usynlig Gud og ødelegger den naturen vi har rundt oss. Blind for at den naturen som blir ødelagt faktisk er denne Guden.

Så regner det i Børgefjell, det høljer ned og det blåser, og her trasker vi på sommerferiens siste dager. Er det egentlig noe å skrive om?

Her er ingen heltedåd, ingen livsfarlige stunt, her er ingen prisvinnende bilder, bare noen ubehageligheter som folk helst vill slippe unna - og noen tanker som kanskje er verdt å dele?

Vi har pakket sammen teltet ved Vierma. Gått over isbreen som er merket av på kartet, men som ikke finnes lenger. Vi er på veg mot Jetnamsvatnet og drømmer om en natt i reingjeterhytta. En natt for å tørke litt og få igjen litt krefter – før de siste etappene mot bilen og samfunnet.

Det herlige samfunnet! Det helvetes samfunnet! Verden slik vi kjenner den, en uforklarlig institusjon formet av kampen for behaget, kampen for ressursene, frykten, misunnelsen, hatet, grådigheten og kampen mot naturen. Men også kjærligheten til denne - og kjærligheten til hverandre, filosofien, kunnskapen og sannheten.

Mennesket lærer mer og mer om alle disse sidene i oss, og i omgivelsene, for hver dag vi tråkker rundt på denne vakre planeten – Denne vakre jorda, vår mor, som vi er i ferd med å voldta og ødelegge. Jo tristere det blir, jo mer lærer vi. Mest lærer vi personlig kanskje på disse lange turene i Børgefjell. Dager som denne da ei plankebu med noen vedskier er toppen av lykke - og gjør oss glad.

Vi fyrer opp i ovnen, jeg går ut for å ta noen bilder og hente litt vann. Ser på det grå og triste været, lytter på tankestrømmen i hodet: - Hva i svarte lærer vi egentlig da? Tror vi at vi er noe her vi går rundt i Fjellrevenbukser og leker overlevere i dette fjellet? Skriver kloke ord og kjører bil? Styrker egoene våre ved å legge ut fine bilder og vise bekjentskapskretsen hva vi har gjort?

Ja, slik kan man jo også tenke – ikke sant? Tenke med den svarte siden. Ja, klart man kan! Vi forstår det. Men det viser bare at man må passe på, lytte med de rette ørene. Den hvite ulvens ører, med den gode siden, Jesus, lyset, eller kall det nå hva pokker du vil!

Alt dette er i oss, gull og gjørme, lykke og smerte, Jesus og djevelen, hvit ulv og sort ulv, barndoms- lek og dødstanker. Ikke prøv å lyve for deg selv. Ingen av oss er harmonisk, eller mestere i selvkontroll og beherskelse. Vi er lik en fugl i stormen i fjellet. La det storme! Det er deilig å komme frem til hytta. Kjør på med vind! Men jeg ser faktisk at fuglen der ute klarer seg bedre enn meg. Det gjør meg både glad og urolig. Men jeg ser også at solen kommer frem snart igjen. Kanskje allerede i morgen?

- «Vi ser ting på to måter, vi driver to butikker. Begge er virkelig, begge er viktig. Men prøv å steng den butikken som selger fiskekroker, sier 1200-talls dikteren Rumi. Vi er jo fritt svømmende fisk.» Vel, fritt svømmende skal det mye til å være i dag. I dette samfunnet. Vi er jo møtepunktene med alt rundt oss. Jeg, som ser på meg selv i speilbildet i vannbøtta er alle de møtene jeg har hatt. Med dette samfunnet, med dette fjellet, med mennesker og med mitt speilbilde.

Men for Guds skyld, slik ser jeg også at jeg ikke er den vise mannen, den lykkelige, opplyste mannen. Jeg er en vandrer på veg. - Likevel er jeg heldigvis en litt bedre utgave enn for noen år siden. Jeg er møtet med mange kloke mennesker, mange fine bøker, mange vakre fjellturer, fugler og natur. Likevel må det sies: Hvilken dårlig ape, hvilken urolig sjel, for en forskrudd art vi er - spesielt meg selv!

Derfor tror jeg det er viktig å dele litt tanker, skrive noen ord, være en motkraft, moralisere og gi fra seg noe av det man bærer i seg. Ta sjansen på å være en kriger for lyset og livet – selv om man altså ikke er perfekt. Verden trenger ikke mer grådighet, hat, bitterhet og krig. Den trenger det motsatte fra oss alle, tenker jeg. Åpner døra og ser Alette smile mot meg fra ei varm hytte. Uten henne var jeg ikke den jeg er.

Årets egen skumringstime er over, høsten er på vei inn i svarteste natta. Den bærslukende svarttrosten i nabolaget har forsvunnet, blitt borte sammen med lyden fra de tørre bladene som vinden blåste langs fortauskanten. Disse bladene er en av høstens umiskjennelige lyder, sammen med gåseplogens rastløse skvaldring og skuddene fra skogen.

Nå er det meste av dette borte, men vi har fått det med oss. Vi har sett bladene brenne opp i høstfarger og falle død ned på bakken. De ligger der og smelter i regn og sludd, mens spinkle pip fra meisene høres som små klynk i kirka en sorgfull dag. Nietzsche hadde på mange måter rett da han hevdet at høsten var mer sjelens tid enn naturens.

Gjennom et spindelvev av nakne greiner har vi sett de første snøflakene falle i stillhet, og vi har tenkt litt. Slik disse skuddene i høstskogen også har fått oss til å stoppe opp og tenke. Vi er heldig som kan oppleve dette, en natur som vi kan høste av, slik generasjoner har gjort det. Slik vår lov sier at de skal kunne gjøre det også i framtida.

I den innledende teksten til den nye naturmangfoldsloven fra 2009 er følgende ord meislet inn: "Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur."

Det er vakre og viktige ord, de beskriver ekte bærekraft. Er den vestlige sivilisasjonen god nok på det i dag?

Svaret gis vel gjennom nye skrekkoverskrifter i media. – "60 prosent reduksjon av ville pattedyr, fugler, fisk, reptiler og amfibier mellom 1970 og 2014." Jeg orker ikke en gang sitere resten, det er ikke fint, det gir ingen fred på en «svart fredag» i november.

Mørket kommer tidlig til dalen vår. Nattens tåke hever seg fra jorden og den store elgoksen har kommet ut på myra. Den lukter ut i den kjølige høstlufta, det er noe der inne i skogkanten, og når mørkets teppe har skjult litt mer så skjer det. Sakte og forsiktig kommer kua frem, nærmer seg oksen og lukter, lufta er stille, naturen skjelver.
Vi skjelver med, for det er slik det skal være. Livet skal snart føres videre.

Bærekraft: mangfold og økologiske prosesser tas vare på! Det er loven, det skal vi huske. Om mye ser svart ut i verden, må vi ikke gi opp og si at det ikke nytter. Det er alltid noe å undre seg over, skyggen av et tre i måneskinnet, et høstblad som blåser langs bakken - Våren som venter på den som har klart seg.

Jeg blir stående å se på et spindelvev i skogen. Det snakker til meg på sin egen måte, forteller om noe langt bortenfor ordene. Edderkoppen flytter seg nærmere midten, og lyset spiller med regnbuens farger i veven. Det er vakkert, det er stille.

Å la noen deler av verden være i fred - er noe nesten ingen klarer i dag. Det å la noen deler av verden være i fred, fordrer en undervurdert egenskap i dagens samfunn – evnen til å begrense seg. Til å stoppe opp, til å finne den største gleden med livet, fred og ro.

Henry D. Thoreau skrev i den vakre boken Walden fra 1845 følgende:
Jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, dess rikere blir det.

Hva kan det fortelle oss i dag? I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går menneskene seg ville. Det er umulig å finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap.
Det er mye lettere å gjøre noe, enn å bestemme seg for å la være.

Jeg står i skogen og tenker disse tankene, men blir brått revet ut av det mentale landskapet som edderkoppen tok meg inn i. En meis piper forsiktig ved øret mitt. Har du hørt hvordan meisene endrer sitt toneleie nå på høsten? Snakker med høstens språk. Er det ikke rart? Har du kanskje ikke hatt tid til å tenke på det?

Vi lever i et hektisk samfunn, stadig på veg mot noe nytt, stadig på veg med traktor og sprengstoff i edderkoppens rike.

Istedenfor en storstilt og nødvendig satsning på energisparing og energieffektivisering, så er stort sett alle de politiske partiene enige om at vi heller må bygge ut mer uberørt natur.
Det er mye morsommere for en ordfører å klippe snoren til et digert og nytt vindkraftanlegg enn å vise til at kommunen har klart å redusere sitt forbruk av strøm.

Det er en stor forskjell på å ta vare på naturen fordi den har verdi i seg selv, til å forvalte den for å øke nytteverdien og fortjenesten.

Vi må ikke la den etiske siden glippe for oss. Hvis alt skal måles i økonomiske termer så taper vi alle sammen til slutt. Hvis vi først går med på at naturen bør forvaltes ut ifra nytten den har for oss mennesker, så blir det vanskelig å gå tilbake til å snakke om naturens mirakler.

For hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, rypas øyne, bjørnens glans og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske.

Naturopplevelser kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger for vår alles fremtid. Kanskje må vi legge vekk det rasjonelle og la barna selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. Og hvor fantastisk det kan være å få et lite glimt av et dyr i dens verden. For det man elsker – det skader man ikke.

- Jeg elsker disse stundene i skogen, hvisker kjæresten min til meg. Jeg tror vi har lært litt av granmeisas høstspråk. Å være rolig er glede, å la ting være i fred er lykke.

En fantastisk søndag er over, og vi har brukt hver liten stråle av vinterlyset på tur og foto. Tenk så heldig vi er som kan vandre gjennom intakt natur i lav vintersol. Oppleve både dyr og fugler, tenne et bål og lage en kopp julete - Mens vi faktisk kjenner på kroppen at dette gjør oss godt.

Vi skriver ofte den samme historien i forskjellige varianter. En liten bit av naturen er truet av utbygging, eller en truet art blir belastet med menneskets grådighet og sløseri. Det er historier vi bare må fortsette å skrive om, men det går også an å snu det hele på hodet. Skrive om en annen type naturvern – Det vernet som naturen har gitt oss.

For at naturen hjelper oss er det jo ingen tvil om, det er bare det at denne omvendte relasjonen ikke blir beskrevet like ofte. Det handler for det meste om det etablerte, klassiske naturvernet. Kanskje ikke så rart når hele vårt vestlige samfunn er bygget på vekst. Utbygginger av veger, elver, bekker, vindkraft, hyttefelt og arbeidsplasser må for guds skyld ikke stoppe, for da går økonomien i stå.

Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er helt utømmelig. Vi bærer på en historie om at naturen er enorm og ubegrenset. Denne forestillingen har satt seg i hodet vårt, og vi ser heller ikke endringene annet enn ut fra oss selv og vår korte tid her på jorden. Men de fleste erkjenner og skjønner at naturen har en betydning for oss.

Det er en stadig større forståelse for at natur og naturopplevelser gjør oss godt. Vi trenger trærne, lyset, luktene, turene og inntrykkene, det gjør oss til hele mennesker - Gir oss mulighet til å hel–se livet. Ja, natur gir oss god helse, samt luft, jord, energi, mat og vann, for å nevne noe av det viktigste. Likevel ligger fokuset altså stadig på å redde natur. Det er et stort paradoks.

Derfor kan vi avslutte denne lille teksten med filosof Arne Johan Vetlesen sine ord:

"Det ligger en Nobelpris og venter på den som beskriver det ethvert barn i dag vet: at biosfæren, med sin geologi, atmosfære, natur og livsrikdom, er økonomiens eneste grunnlag. Alt annet er teorier konstruert for å legitimere ran og ødeleggelse. Så kanskje må vi gjøre naturen hellig, skal vi greie å ta vare på den vakre og brutale katedralen vi er en del av."

Det glinset både av himmelen og i snøkrystallene på bakken når vi kommer fram. I helga har vi igjen overnattet i et ørneskjul i Flatanger, det er en opplevelse vi aldri blir lei av.

Nøtteskrika skvaldrer forsiktig, det har blitt morgen og det er som om fuglene snakker til blåfargen som vekker verden denne 16. dagen i advent. Noen våkner i en varm seng og skal på søndagshandel, men her skal vi sitte til det blir mørkt igjen.

Utover dagen har vi besøk av både meiser, ekorn, nøtteskriker, skjærer og kråker. Vi spiser frokost, koker te, tar en lunsj, sover en dupp - og setter så kaffekjelen over rødspritbrenneren som holder litt varme i skjulet denne kalde desemberdagen. Det er rett og slett fredelig og koselig å sitte slik.

Ørnene ser imidlertid ut til å utebli, etter seks timer har de ennå ikke vist seg. Men jeg har en følelse av det skal skje noe før sola forsvinner igjen. – Og så plutselig er en voksen kongeørn på plass på det utlagte åtet. Den er litt forsiktig, flyr litt rundt før den bestemmer seg for å spise seg mett.

Ikke lenge etter dukker også en forholdsvis ung havørn opp. Denne prøver gjentatte ganger å jage bort kongeørna, uten at den lykkes med det. En storslått naturopplevelse er det uansett å se på møtet mellom de to store, men så forskjellige rovfuglene.

Å oppleve ørnene slik skulle langt flere naturligvis ha gjort. Kjent på spenningen og gleden som dette gir, for det kan ikke byttes med noe bedre. Likevel er det trist å tenke på at nettopp det er det de fleste av oss er i ferd med å gjøre. Vi bytter bort mangfoldet i natur, ville dyr og fugler med store tekniske inngrep og små tekniske duppedingser.

Vi får stadig mindre tid til å ta innover oss virkeligheten. Snart får ørnene i Flatanger også møte to gigantiske vindkraftanlegg, både Sørmarksfjellet og Innvordfjellet blir snart forvandlet til produksjonsområder for kraftindustri.

Ta en kikk på den fantastiske fuglen og se inn i øynene på den. Den er fotografert rett etter at en vindmølle har kappet den ene vingen rett av på den.

Ulla Falkdalen, som tok bildet inne i Smøla vindkraftanlegg, forteller at hun var på tur i området da hun hørte et kraftig smell. Da hun kikket mot stedet der lyden kom fra, så hun ørnen sakte dale ned mot bakken med bare en vinge. Ørnen overlevde fallet og prøvde å fly, men den ene vingen var altså kappet rett av helt inne ved kroppen. Blikket sier alt.

Bare på Smøla har 100 havørn blitt drept av vindturbiner. I tillegg har flere kongeørner, tårnfalker, jaktfalk, vandrefalk og dvergfalk, blitt drept som en direkte konsekvens av vindkraftverket. Enkelt-bekkasiner er også godt representert på den dystre statistikken, sammen med rundt 200 liryper.

Takk til Ole Martin Dahle som lar oss få oppleve levende og ville ørner i Flatanger, og som i helga også gjorde oss oppmerksomme på Ullas sterke bilde av en døende havørn.

Ekorn, flaggspett og lavskrike, alle har de sin egen måte å ankomme foringsplassen på. Ekornet hopper på tynne greiner, rister på halen og smatter. Flaggspetten kommer hakkende, flaksende og pipende langs trestammene, mens lavskrika lander lydløst på en gren.

Både for ungene og oss er det en opplevelse å sitte ved en foringsplass i skogen, se på fuglene og dyrene som kommer. Om vi er elleve år, eller har levd fire-fem ganger lenger så gjør det noe med oss. Vi har en helt annen følelse enn når vi sitter og trykker på skjermen i sofaen.

Det er godt å gjøre både ungene og oss selv bevist den store forskjellen på disse opplevelsene – og hva de gjør med humøret og kroppen.

Vi lever i en merkelig verden, der juletrær blir pyntet med kunstige fugler og kunstige snøflak. På Instagram legger «stjernene» ut bilder av sine hjem dekorert med eventyrskog og vinterhimmel, uten at de en gang tenker over hva de etterligner og symboliserer.

Verden har gått av hengslene. Den glinsende snøen, stjernehimmelen, dompapen og rimfrosten har blitt fjern fra de fleste i dag. Alt er på vei til å forsvinne fra oss. I Storbritannia har det blitt lagt merke til at helt vanlige ord og utrykk fra naturen er i ferd med å forsvinne fra ordbøkene.

Vi har kanskje hatt et bilde på sammenbruddet som noe bråkete, støyende og definitivt. Men sammenbruddet kan også komme stille, som et fravær, som et språk hvor ordene forsvinner, inntil det en dag ikke lenger er mulig å si noe som helst. Kanskje er det som virkelig betyr noe usynlig for det blotte øyet?

Når uberørt natur blir ødelagt så mister ikke bare fuglene og de andre dyrene sine leveområder, men vi mennesker mister steder å lengte til, steder å utforske. I stedet for å bruke fuglene, freden og roa - til å reflektere over livet så har vi i dag knapt nok tid til annet enn å se på skjermer. Dermed fjerner vi oss også stadig mer fra virkeligheten – og havner over i en teknologisk verden. Er ikke det ganske skremmende!

Vi mennesker har en dypt forankret psykologisk tilhørighet til den levende verden. Og hver eneste dag på tur gjennom året som har gått har vært en mulighet til å komme nærmere oss selv og de ville dyrene. Vi trenger ikke å oppleve mer enn dette, konglebit og polarsisik.

Tenk det da! Ingenting gjør oss lykkeligere. I det nye året oppfordrer vi deg også til å være oppmerksom på hva som virkelig gjør deg glad: Gjør mer av det!

Godt nytt år fra oss!

Hva er et menneske? Turene i vill kystnatur og hulene i fjellet får oss ofte til å spørre om akkurat det. Her kan du bli med oss videre på jakten etter mennesket i naturen og naturen i mennesket. Hulen vi skal til denne gang ligger i Skåren – om lag en halv mils veg før man kommer til Brønnøysund sørfra.

Her finner vi Monsenhula, eller Skåren-Monsen hulen som den ofte kalles, og dette er nok en av de store kystbrenningsgrottene som har hulemalerier. Målet vårt er å oppsøke flest mulig av disse, mens vi opplever den ville naturen, fuglene, dyrene og filosoferer over hvem vi egentlig er. En gang i framtida håper vi at det kan komme en fin bok ut av dette prosjektet vårt.

"For det religiøse menneske er rommet ikke homogent. Det oppviser brudd og sprekker. Det inneholder områder som er kvalitativt forskjellige fra resten". Slik starter det 1. kapitlet i Mircea Eliades bok "Det hellige og det profane".

Denne boka har fått plass som en av det tjuende århundres viktigste fagbøker. Den rumenske religionshistorikeren og filosofen har med sin kunnskap laget en grunnmur for oss som ønsker å forstå hvorfor vi mennesker har oppsøkt huler, tilbedt himmelen og beundret naturen - og senere skapt religioner.

På veg opp til Skåren-Monsen hulen finner vi flere spor etter menneskelig aktivitet. Her ligger halvferdige kvernsteiner som vitner om en tid som var. En ringtrost varsler om at vi er på veg. Hadde vi ikke vært interessert i disse hulene så hadde vi aldri fått disse opplevelsene - og fått sett denne helt spesielle naturen.

Inne i hulen finner vi et solsymbol som er hakket inn i berget, mens vi har lest at det lengre inn skal finnes fem dyrefigurer. De er malt, med et rødt fargestoff, på den ene veggen i den 120 meter lange hula. De er trolig om lag 3.500 år gamle, men kan også være eldre. Det skal bli spennende å se figurene og sammenligne med det vi har opplevd tidligere.

Dagens prester er ofte opptatt av å tegne en himmel over oss mennesker, mens man før i tiden var like opptatt av å rotfeste oss til jorden. "At menneskene er født av jorden, er en trosforestilling som er universelt utbredt. I et stort antall språk kalles mennesket «den som er født av jorden». Man tror at barna «kommer» fra jordens indre, fra huler, grotter og kløfter", skriver Eliade.

Han støtter seg på den tyske etnologen Adolf E. Jensen, som i boka "Myth and Cult Among Primitive Peoples" forklarer hvorfor jorda ble viktig og tilbedt. Mennesket så tidlig at døde dyr og kropper forvandlet seg til jord, nytt liv og mat, mens man trodde at sjelen gikk under jorden hvor den grunnla de dødes land. I himmelen var det gudene som bodde og det var de som en gang skapte dette livet, det hellige som gjentas.

Vi studerer figurene på bergveggen nøye, og blir fort enig i at dette er noe annet enn det vi har sett tidligere i huler på Leka, i Nærøy og ellers på Helgeland. Solhjulet og dyrefigurene kan godt peke mot samisk opprinnelse. Solen, min far som sender sin livgivende kraft inn i jorden vår mor - og skaper planter, dyr og mennesker.

I en av våre mange bøker om urfolks bruk av huler skriver en sjaman: "I forhistoriske huler over hele verden kan man finne malt stein som er brukt i religiøse riter. Men vestens folk har glemt dette og dermed mistet makten som er i de malte steinveggene og hulene."

Kanskje gikk sjamanen hit ned i hulen for å be om mat og god jakt. Vi har i grunnen ikke noen klare svar, men forstår mer om hvem vi er og hvor vi kommer fra ved å lese om og studere det mennesket en gang har hatt som sin verden.

Symbolene på veggen snakker fortsatt sitt stumme språk til oss og sier noe om hva vi kommer fra. I sin bok latterliggjør ikke Eliade disse primitive menneskene som en gang malte på huleveggen, tvert i mot. Han beskriver dem som modige mennesker som tok på seg ansvaret for å medvirke til skapelsen av sitt kosmos, for å skape sin egen verden, for å sikre plantenes og dyrenes liv osv.

"Men det dreier seg om et annet slags ansvar enn dem som for oss moderne mennesker synes å være de eneste autentiske og gyldige. Det dreier seg om en ansvarlighet for verden, til forskjell fra de ansvar av moralsk, sosial og historisk art som er de eneste de moderne kulturer kjenner. Innenfor horisonten av vår eksistens kjenner mennesket bare ansvar for seg selv og for samfunnet. For dette mennesket utgjør ikke universet noe kosmos i egentlig forstand, en levende, sammensatt enhet; det er ikke noe annet enn ganske enkelt summen av planetens materielle forråd og fysiske krefter, og den største bekymring for det moderne menneske er at det ikke må uttømme klodens økonomiske ressurser på grunn av sin dumhet".

Kan man lære noe av dette, som vi allerede ikke vet da? Som allerede ikke er skrevet - og omtales i media daglig? Vel, hvert besøk i hulene har fått oss til å forstå at besøket i fjelldypet ligner på Freuds psykoanalyse, lukter litt av Jungs ubevisste skygge og er en del av noe som vi mennesker har i oss.

Eliade beskriver religionen som menneskenes viktigste anliggende, og lengselen etter det hellige som vår dypeste adferds bestemmende drivkraft.

Hvis vi har mistet følelsen av det hellige etter tusenvis av år - hva har vi da puttet inn i det tomrommet? På veg opp igjen finner vi noen plastikk-hjelmer og kulturminner etter vår tids aktivitet rundt Skåren-Monsen hulen.

Har vi stirret oss blinde på forestillingen om at gud er død, men glemt at det inne i oss - i det ubevisste - fortsatt skapes forestillinger om guder som er lys levende? Har vi kanskje forsøkt å fylle den hulen i oss med penger, plastikk og materielt skrot?

Vannet spruter ut av skogen, snøen smelter og noen små insekter flyr rundt oss. Februar er ikke som februar en gang var. Den er kjent som den kalde måneden, da vinteren har satt seg med lange kalde og rolige dager, men verden og naturen er i hurtig endring.

Det er ikke bare noe vi innbiller oss, endringene skjer så raskt at vi i løpet av våre korte liv har oppdaget at insektene forsvinner. Både på fjellet og langs kysten har det blitt færre fugler og klimaet det har blitt mer ustabilt. I 2016 kom nyheten om at februar var måneden med det største temperaturavviket noensinne målt, det føles egentlig som om vi lever i en skrekkelig framtidsroman.

Det mest skrekkelige er at det ikke virker som om det finnes vilje til endring. Verden går sin skjeve gang, men finnes det kanskje en større vilje? Ja, uten å bli en helskrudd dommedagsprofet så kan det være greit å dykke litt inn i de gamle mytene. C. G. Jung har jo fått en liten renessanse i disse dager, og går vi til de gamle mytene så sier de klart at det finnes en større vilje. En vilje som vi bare må bøye oss etter.

I den gamle historien om livets tre blir mennesket sett på som noe hjelpeløst der ute på en av grenene. Vi er en liten del av en langt større helhet, styrt av en vilje som sitter i den store stammen. Når vi overser dette vil vi få store overraskelser der ute på vår gren. Myten er fortalt om igjen og om igjen i tusenvis av år.

En annen av mytene som går igjen i mange kulturer er fortellingen om syndfloden. Den bibelske versjonen har mange fellestrekk med langt eldre mesopotamiske myter. Blant dem er den gammelbabylonske versjonen av Gilgamesj-eposet, som er mer enn 4000 år gammelt. Hva handler myten egentlig om? Den handler om egoisme, grådighetet og det som rammer oss dersom vi ikke spiller på lag med det som er større enn oss.

Istedenfor å gå mot disse mytene og bare le av dem, må vi bare innse at vi lever med dem av en grunn. Samfunn har ødelagt sitt livsgrunnlag en rekke ganger. På Påskeøya, langs Middelhavet, i Egypt, på Grønland og i Sør-Amerika. Det er farlig å overse myter - og det er selvfølgelig like farlig å ikke gjenkjenne en myte. Ingen av disse fortellingene skal tas som en bokstavelig sannhet.

Vi har opp gjennom historien sett at de mytiske fortellingene kan ende ut i de mest uhyggelige handlinger. I heksebrenning og jødeforfølgelse. En myte må derfor bli gjenkjent som både virkelig og uvirkelig. Myter er hjelpeverktøy, ikke noe mer, ikke noe mindre. Mytene skal lekes med, fortelles, leve med oss og utdanne oss. Myter må ikke få bli virkelige, men de kan heller ikke oversees.

For får vi ikke også denne måneden en ny påminnelse om at noe må gjøres? Et sterkt signal om at vi må ta fram vår egen vilje og endre holdninger til naturen.

Vi kan ikke fortsette å utnytte og ødelegge det som har gitt oss livet på jorden. Vi kan ikke ødelegge skogene og myra for så å bygge renseanlegg for Co2, vi kan ikke legge milevis av veg gjennom urørt natur for å få til et grønt skifte. Vi må ha vilje til å se større sammenhenger, hvis ikke blir vi tvunget til å forstå det mytene har forsøkt å fortelle.

Kalde vinterdager og varme sommernetter, flatfjell og brattflaug, flo og fjære, storm og stilla. Naturen har sterke kontraster og følelser i seg. Inne i våre kropper bærer vi med oss dette kontrastenes rike.

Vi har kommet fra det, blitt til en del av det og skal forsvinne inn i det igjen. Lys og mørke, liv og død.

Den greske filosofen Heraklitt hevdet allerede for 2500 år siden at det er kontrastene som utgjør drivkraften i tilværelsen. Nyere psykologisk forskning viser at de beste lystopplevelsene kommer gjennom kontraster. Når alt er på det jevne, blir det fort grått og trist.

Ute får sanseapparatet en stimulans som ingen får i et kjøpesenter eller et treningssenter. Der finner du ikke luktene av myr, følelsen av å gå på fjell og overgangen i det foten vekselvis settes ned på mose og lyng. Tankene får luft i vinden og hele det indre vesen får en reaksjon på de enorme bølgene.

En sterk tradisjon i vestlig filosofi hevder at mennesket blir lykkelig når alle sider av en selv er aktiv, både de kropselige og de åndelige.

Ute i det fri kan jeg kjenne at jeg hører hjemme sammen med grana. Jeg er liv, har livskraft - og om jeg la fra meg alt det tillærte, kulturen, kunnskapen, vitenskapen og forestillingene om meg selv så var jeg egentlig en slektning av det jeg ser rundt meg. Denne livsdriften som naturen eier, står ikke den utenfor all menneskelig lov og rett?

Er ikke den kraften like uskyldig som barnet i mors liv eller som ulven som spiser opp elgkalven? Hvem kan egentlig bli sint på ulven for at den stiller sulten som river i kroppen, eller myggen når den suger blod? Da må vi se i oss selv, hvilke drifter har vi?

Det er umulig å se denne kraften på grantreet eller på ulven, men vi kan føle noe i oss selv. Energien, selve livsviljen - Om vi er aldri så opptatt av oss selv så forstår vi vel at dette trolig er noe vi har til felles med alle levende vesener? I en artikkel bneskrev Knut Hamsund det som "Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv”. Det er denne primitive urkraften, den som dirrer gjennom alt, som vi mennesker foredler til lek og jobb, til idrett og kultur, til politikk og til kjærlighet.

Når du er iskald og kjenner bålets varme, men sakte får blodet tilbake i fingertuppene. Da lærer du virkelig om det å være god og varm, det oppleves best i kontrast med å fryse. Jeg glemmer aldri fjellturen der jeg var sulten og plutselig kom over denne herlige moltemyra. Ingenting kan måle seg mat når en virkelig er sulten. Tenk på hvor vondt det var når du som barn falt på løsgrusen og blodet randt fra skrubbsåret, og kontrasten til at smertene forsvant. Når man kunne tørke tårene og glede seg over kortbuksa og våren igjen.

Jo lengre vi fjerner oss fra naturen, jo verre blir det dessverre å forstå alt dette. Et bilde eller litt film av en skog eller et fjell kan naturligvis aldri erstattes med følelsen av å gå der. Likevel er det sjelden utbyggere eller politikere har tid til å tenke gjennom denne åpenbare sannheten. Vi må "sette oss inn i” for å forstå, men hvordan skal vi klare det når vi ikke en gang setter oss inn i oss selv. Her ligger mye av årsaken til at det i dag er enklere å ødelegge natur - og dermed også vår egen sjel.

Vi opplever kanskje alle litt for lite natur i dag, litt for lite kontraster. Vi er passe varme, passe mette, passe misfornøyd hele tiden.

Nå kommer de tilbake igjen, alle de gode vennene våre. Svarttrosten, tjelden, bokfinken, grågåsa ringdua, stæren, gravanda og mange andre. Trekkfuglene har dukket opp - en etter en - de siste ukene og dagene, og de vil få følge av stadig flere.

Å se på fugler er utvilsomt en av de beste måtene å begynne med filosofi på. Selv glemmer jeg aldri at de første tankene om visdom kom gjennom møtene med disse fantastiske medskapningene. Når livet ble vanskelig for en liten pjokk, da var det svar å få der ute i vårdagen. Jeg fant tidlig ut at jeg kunne få hjelp fra de som er mye mindre enn meg selv.

Under en sorg, hører vi mange ganger at "livet går videre". Etter at barnehjertet revnet - eller at ungdomshjertet blødde, så kom disse rare ordene. Selv etter tapet av et kjæledyr, "Vel, det var bare et dyr"! Som om vi ikke er fullt berettiget til sorg, eller at noen frykter denne følelsen – Sorgen som vi selvfølgelig ikke kan ta bort, om vi ønsket det aldri så mye.

Fordi den tapte kjærligheten den kommer ikke tilbake. En mamma som er død blir borte, men setter spor. Livet vil bringe annen lykke, andre møter, selvfølgelig, men hvorfor ikke godta tapets dybde? Vi har kanskje ikke lenger tid til den lange helbredelsen - den nødvendige forandringen. - Men det er der vi selv som barn faktisk kjenner at vi hører hjem i naturen og forstår at vi kan lære av trekkfugler.

Jeg kan godt innrømme at jeg lett får tårer i øynene når jeg ser at bokfinken er tilbake igjen – eller når svarttrosten nok en gang synger i vårkvelden. For meg er de minner om - og beviset på - at hjelp noen ganger kommer fra de mest usannsynlige kilder. Små fuglevinger kan åpne øynene våre og lære oss å lytte til leksjonene av visdom som finnes i naturen.

Disse fuglene og oss. Hvert år forandrer oss litt. Hver reise lærer oss å være støttende, som gås som hjelper hverandre under lange flyturer. Tiden går i sirkler, månen, jorda og livet. Vi kommer aldri tilbake til en tur vi var på, vi forlater litt av oss der. Legger igjen noen fjær.

En dag for lenge siden så jeg en bokfink ta et jordbad på stien i skogen. Den rullet over på siden, bukket hodet ned i bakken. Jeg husker ennå bølgene av støv i lyset, det fløy i takt med vingenes rykninger - bølger av støv i lys som ble fornyet, kontinuerlig. Så stanser den, fuglen sto med halvlukkede øyne, åpnet dem, lukket dem. Jeg følte en slags glede med denne skapningen som kjente på solstrålen.

Jeg lærer, om jorden, om tilhørighet, om tid.

Hva kan være bedre enn å sette våre travle liv på pause og lytte til hva fuglene forteller oss? Gjennom måten de lever og samhandler med verden rundt, kan disse små filosofene lære oss en tilnærming til livet som er mer dyptgående og respektfullt.

Instinkt er å bygge det samme redet år etter år. Fornuft er å endre på det når det virkelig trengs. Selvstendighet, det er å fly ut av redet. Du blir ikke den samme etter å ha skiftet fjær, men det trengs for å fly.

Fuglene er tilbake, de lever dette livet. Alt er bra, alt er godt. De er lykkelige, uvitende, bare syngende som i fjor. Å vite at det er mulig å leve slik, uten å bekymre seg, er ikke det begynnelsen på noe godt? Ta vare på trekkfuglene og områdene de lever i, de trenger oss og vi trenger dem.

Sekkene var veid og pakket, klær og sko var sjekket, fiskestengene var med - I slutten av juli var vi klar for familieferie i Børgefjell, fire unger, en hund og to voksne.

Vi var selvfølgelig litt spente på dette opplegget, hvordan skulle det gå? Å leve sammen i teltene, i myggsvermen, uten do og tv, under sol og regn, uten mobiltelefoner og nett? Der det siste kanskje er det aller verste for enkelte.

- Hvorfor gjør vi egentlig dette? Spurte en litt forundra, 12-åring.

Jeg strammet reimene på sekken, kikket på han og sa: - Vel, om du kan fortelle meg hvem du egentlig er så skal jeg si deg svaret i kveld, sa jeg og begynte å gå.

Sola stekte, det var 25 grader i Børgefjell. Vi hadde bestemt oss for å slå leir på et fint sted inne i fjellet, bruke mye av tiden der, ta dagsturer fra leirstedet. Men det innebar en tung forflytning den første dagen, der alle måtte ta i et tak.

Ja, det var varmt, tungt, langt, mygg og klegg. Likevel ble det først og fremst en herlig opplevelse, noe helt annet enn det vi bruker å gjøre sammen, skikkelig ferie. Og det var ingen store problemer underveis - Ok, mamma (Alette) falt i en bekk, men vi badet jo likevel alle ved lunsjpausen.

Før sola gikk ned var vi kommet frem til stranda der vi skulle bruke noen dager av sommerferien.

- Jeg er den jeg er, Hans-Tore, sier 12 åringen. Vi har akkurat spist kveldsmat under telttaket. Jeg smiler, også forklarer jeg at Hans-Tore bare er et navn han har fått fra oss. – Men hvem er du egentlig? Er du håret ditt? Nesen din? Tennene dine? Hvor finner jeg deg? Det blir livlig i teltet mens ungene diskuterer og tenker seg om.

- Sannheten er at vi endres på vår veg, tenner faller ut, håret faller av, men vi er alltid summen av alt vi har møtt. Møtet med alle mennesker, møter med det rundt oss, med naturen, fuglesangen, mygga, vinden.

Vi er summen av møtene, med de som ga deg navnet, de som lærte deg språk og de som en gang sa noe vondt til deg. Vi er opplevelsene vi gir hverandre.

- Det er derfor vi er på tur i Børgefjell. Dette er en gave til deg, men også en gave til meg og til alle som er med. Uten relasjoner er vi ingenting, og uten et forhold til sola, vinden, fjellet og mygga så mangler vi vel en liten bit av den store helheten.

Gutten ser rart på meg. - Skal vi spille Yatzy spør en av tvillingene. Ferien har virkelig begynt.

Etter et par timer sover ungene i soveposen. Fjellene speiler seg i det store fjellvannet. Hvite snøflekker og grønt gress mot den nydelige sommernattas himmel. Plutselig høres noen tunge drønn. Isen i fjellsida slipper og skremmer opp en skrikende fiskemåke.

Alette kikker opp over permen på Arne Næss sin sin bok Økologi, samfunn og livsstil. - Dette passet egentlig godt med det du sa tidligere i kveld, sier hun og leser:

«Jo større forståelse vi har av vårt samliv med andre vesener, jo større omhu vil vi vise. Dermed er også veien åpen for glede over andres trivsel og sorg over deres død og fordervelse. Vi søker vårt eget beste, men ved selvets utvidelse søker vi dermed også andres.»

De første frostnettene har fått gress og strå til å blinke, som om myra nå speiler stjernehimmelen. Det lukter fukt, jord, skog, sopp og fallende, falmende blader av det trønderske landskapet. En påminnelse om at alt tar slutt en gang, sommerens farger går inn i en solnedgang av død og forråtnelse.

På ei myr med høstens farger spiller noen orrhaner. Vi kan nesten tro at de stakkars fuglene er forvirra, men det er egentlig en vanlig hendelse i naturen vår. Får de bare være i fred for hagleskudd og gps-merka fuglehunder så spiller de på myra si.

Kanskje er det en lengsel fram mot våren? Noen sier orreleiken er forbundet med lyset som ligner ei vårnatt, men vi kan også forestille oss at det er en deltakelse i høsten. Både i de hurtige strekene gjennom vannet i ørretelva og i elgoksenes tunge pust kan du høre og lese at livet går videre. Det håpet lever også i orrhanens bulder, om det er april eller oktober.

Gjennom hele våren og sommeren har Alette og jeg vært ute når vi har hatt muligheten. Ut med teltet, ut på kveldsturer og vandringer. Folk innestengt i kjøpesenter og nettbrett tror kanskje vi mangler noe, at denne vandringen er en trøst for at vi ikke ble så vellykka, at vi egentlig sulter etter å være noen og å ha et navn. Men akkurat dette å «være noen» egner seg best i finere selskaper, der vi sjelden vanker.

Vi går på tur, ikke for å styrke egoet, men for å slippe unna forestillingen om meg og mitt. Vi går ikke for å møte oss selv, men for å finne igjen noe i oss som er tapt. Noe ekte, friheten i det å ikke være noen, men bare være en dråpe i en strøm av liv. Et liv som strømmer gjennom årstider i et samspill med luft, sol, jord og vann.

Det finnes ingen annen virkelighet enn den naturen byr på. En dans i farger, temperaturer og vær. Liv som oppstår og blir borte. Den virkeligheten må vi forholde oss til, uansett hvor langt inne i forestillingen om menneskets kultur og fortreffelighet vi har havnet. Med bare teltduken som filter blir «ute» plutselig mye nærmere. Mer virkelig enn illusjonen vi har skapt, der «ute» bare er noe som vi stikker innom på vei til butikken.

Det er bare friluftslivet som kan frigjøre oss fra forestillingen om alt som føles uunnværlig. En forestilling som også inkluderer oss selv. Når vi vandrer av gårde oppdager vi at livet går sin gang også uten oss, og at vi slett ikke trenger alt samfunnet har å by på. Mye av tingene og støyen er vi lykkeligere uten.

Gjennom å være ute så ser vi at det blir mindre insekter og fugler - og enda mer uvær. Klimaendringer er selvfølgelig bare et symptom på menneskets overforbruk av natur. Vi må forholde oss til virkeligheten, det hjelper ikke å be til gamle guder, bygge nye veier eller kjøpe en ny mobiltelefon. Vi må forholde oss til naturen, for økonomien som krever fortsatt vekst er naturligvis en annen forestilling, en fantasi. Bærekraft kommer ikke av å stadig overskride jordas tåleevne.

Som så mange før har påpekt så er det bare et av de to systemene, naturen og økonomien, som mennesket faktisk hersker over – og det er naturligvis ikke naturens lover. Det er derfor det er så godt å være i virkeligheten, i høsten og på stadig nye turer blant liv som kommer og går.

Det kakker hardt i treverket og jeg skvetter til. Det har vært så stille i skogen denne novemberdagen. Jeg har gått å undra på om alt livet er sugd ut av naturen rundt meg og har havna inn i fryselager, datamaskiner, sportsbutikker, mobiltelfoner og sivilisasjonens støy. Men nå sitter det altså en vakker medskapning her i skogen sammen med meg.

Det er en tretåspett som bor her inne, under fjellhenget, tre timers vandring fra vegen. Fuglen har blåst seg opp i de fire kuldegradene, og den ser kraftig ut der den hopper nedover i gammelgrana. En art som har overlevd istider, stormer, snø og uendelig mer rovfugl enn det som finnes i dag. En skapning som på linje med oss mennesker har karret seg fast i denne naturen. Mens vi har endret oss på alle utenkelige måter så har denne fuglen fortsatt sitt livsprosjekt slik den alltid har gjort, i en sameksistens med den skogen den er helt avhengig av.

Jeg blir stående å se på fuglen med en liten tåre i øyekroken. November-lyset og gammelskogen har allerede risset sine evighetstanker inn i sjela mi. Det er så harmonisk og fredelig. Det blir så sterkt å møte på en ekte urinnvåner etter en lang vandring i stillheten. I helga har Alette og jeg nemlig vandra rundt i Lødding og Ekorndalen naturreservater. Vi har gått på frossen myr, sett isen begynne å legge seg på vann og i små elver, kjent på hvor korte dagene er.

November - den vakreste av alle, som alle andre måneder for oss som elsker helheten. Vi blir sikkert sett på som noen raringer som trasker rundt her i gammelskogen, uten mål og mening. Likevel kan vi begge underskrive på at det er meningsfylt, ikke minst når de hvitkledde fjelltoppene bades i gyllent solnedgangslys og rimet i myrgresset blinker som diamanter. Da dunker det hardt i brystet, en følelse som vi kunne ønske at alle andre også kunne oppleve. Det er lykken av å være til på denne uendelig vakre planeten som sprenger i brystet.

Vi har bestemt oss for å prøve å slutte å kalle disse små naturreservatene i nærområdet for villmarka. Vi kan heller kalle det vi opplever for fredslandet eller harmonien. Inspirert av Jean-Jacques Rousseau går vi nå over til å kalle de store byene for «villskapens landskap». Det er tross alt der mye av galskapen i verden produseres. Ikke på en frossen myr i Namdalen eller i en tørrgran med en tretåspett.

Under en av helgas kaffepauser forteller Alette meg om filosofen fra 1700-tallet. Bålet varmer og kaffen smaker ekstra godt når det er kuldegrader i skogen.

Rousseau, som var far til «frihet, likhet og brorskap» og til ideen om folkestyre, var usedvanlig glad i å vandre rundt. Han sa at han var ute av stand til å tenke uten de lange turene, og kunne bli kvalm bare av synet av et kontor. Han prøvde å finne tilbake til det mennesket som kunne være samstemt med trærnes alvor, som kunne være broren til de engstelige dyrene - og han lette etter noe i seg selv som kunne være naturlig.

- «Ro finnes også i fangehull, men er det nok til å gjøre det til et attraktivt sted å være», sa filosofen som vandret rundt i Frankrike. For egen del slukker vi bålet og går hjemover mot den røde kveldshimmelen.

«Jeg liker å vandre der det faller meg inn, og stanse når jeg føler for det. Å gå til fots uten hast, i godt vær på et vakkert sted, og ha som mål for turen en god opplevelse. Av alle måter å leve på, er dette den som passer meg best.» J-J. Rousseau, Bekjennelser (1765)

Det er mye historie i skog og fjell. Tidligere i høst tok vi en søndagstur til Sølvgruva i Sølvbergklumpan. Mange har besøkt denne gruva gjennom en tur til Langvassmoen leirskole, der ivrige ledere tidligere tok barna fra Namsos med på langtur med overnatting i terrenget.

Turen går gjennom typisk namdalsk myr, med furu og ferske elgtråkk som dekorasjon. Det er mange fine og innbydende stykker natur å feste øynene på. Ny lommer for hver eneste åsrygg vi passerer. Vi skal til vannene Vomma og Tarmen, som både sier litt om et spesielt utseende og om en gammel jakttradisjon i dette området.

På vegen opp blir det tid til både kaffe, et lite møte med noen meiser og en liten prat om hvordan tidene endres og hvordan vi mennesker endres med tiden. Alette forteller meg om hvordan filosofen og forfatteren Yuval Harari forklarer verden. Han sier den kognitive evolusjon en gang fikk oss til å begynne å begynne å forestille oss ting som ikke finnes. Troll, Guder eller Google blir plutselig viktig for oss.

Det er noe å tygge på mens vi trasker videre opp mot en gul flekk der oppe i berget. Denne gruva ble laget av tyske og hollandske gruvearbeidere mellom 1870 og 1876. Skjerpet ble i sin tid registrert på en nordmann, Ragnar Nærvik, som tydeligvis hadde kontakter ned til Tyskland der det var behov for metallet.

Arbeidslaget som startet letingen etter sølv brukte en gammel og velkjent metode. De varmet opp berget med store bål og slo så kaldt vann på steinen som da sprakk. På denne arbeidskrevende måten ble gruva til, langt her oppe i Bangdalen.

Det unike med dette er at steinen som ble hakket løs ble sendt ned til Tyskland for utvinning. Det finnes ikke noen form røyser av sprengt stein rundt gruva, alt ble tatt med til Rødhammerkaia i Namdalseid kommune og fraktet ut med båt. En imponerende ferd gjennom et svært krevende terreng. Hoved transporten ble trolig gjort vinterstid med hest og slede.

Eldre kilder forteller at det var innleid en norsk kokke som bodde her oppe, sammen med arbeiderne i en hytte et stykke ned mot vannet Vomma. Arbeidsformannen hadde en egen hytte som lå nærmere gruva. Han var naturligvis litt for fin til å bo sammen med de øvrige.

Alle var de her i seks år, helt uten kontakt med familien sin i Europa. De hadde lite å gjøre med lokalbefolkningen, forsyninger og det de trengte kom for det meste med båt fra Tyskland.

I 1876 ble gruva avviklet, da selskapet i Tyskland kom frem til at denne driftsformen ikke var lønnsom.

Alette tar en dupp i lynget sammen med ulvehunden Baffin. Jeg sitter og tenker på alt det rare vi mennesker gjør: Henter sølv, høster vind og trykker på våre skjermer. Barna i Namsos tar ikke lenger turen opp hit til sølvgruva, noen voksne mener det har blitt for langt. Tidene endres og vi endres med tiden.

Jeg begynner plutselig å nynne på en sang. Den utrolige hjernen har på en eller annen måte koblet sammen sølvberget med det vi har snakka om på turen - og disse linjene:

" I'm a wheel, I'm a wheel - I can roll, I can feel "
Rock & roll fra 70-tallet beskriver kanskje hvordan vi lagde guder av sola - og fantasier som tok oss langt unna helheten. Og at vi må brenne oss for å forstå. Ritchie Blackmore og Ronnie James Dio hadde trolig en skikkelig bevissthetsutvidelse når de skrev:

" I'm the night, the light
The black and the white
The man on the silver mountain " - Rainbow, 1975

(Opplysningene om gruva kommer fra en særoppgave skrevet av Torkil Hindberg, Magne Nervik og Vegard Engesli. De hentet i sin tid inn opplyninger gjennom intervjuer og kontakt med fylkesgeologen.)

Etter noen lange dager på jobben så ble det bråstopp i starten av februar. Jeg klarte ikke å huske navnet på mine nærmeste, og selv navn på fugler som kjøttmeis og gråspurv ble borte. Jeg trenger vel egentlig ikke å beskrive dette så fryktelig dramatisk, jeg har en sjelden svulst i hjernen, og jeg kommer til å dø av denne. Det rare er at jeg har vært glad og positiv etter at det gikk opp for meg, jeg er som før. Kanskje kommer det av at Alette og jeg har snakket, filosofert, gått, sett på trær, moser, himmel og vært stille på turer i naturen de siste årene.

Behandling på sykehuset har gjort at navn, fugler, turer og filosofi har kommet tilbake. Forrige uke skrev vi en spalte til «Vår fuglefauna» sammen. Det er sterkt å få låne litt mer av det livet man er glad i. Selvfølgelig er det også trist å se sorgen hos de nærmeste som er lei seg og redde, men vi får snakke sammen så godt vi klarer. Også kan Alette og jeg fortsette og skrive sammen, om tema vi allerede har drøftet mange ganger. Døden er nærmere og sterkere nå, det gjør faktisk livet til et enda større mysterium.

I det indiske eposet «Mahabharata» løftes et spørsmål som gjennom årtusener har blitt pekt på som det største mysterium av dem alle: «Hver dag er det utallige mennesker som dør, og allikevel fortsetter de som blir igjen, å leve som om de var udødelige.»

Bøker har vært en sentral del av vårt forhold helt fra starten og den merkelige «Tibetanske dødeboken» kom i bokhylla det første året vi var sammen. Vi har trålet oss gjennom alt fra Ekim, Khalil Gibran og Rumi til hele forfatterskap av Olav Duun og Jón Kalman Stefánsson.

Filosofi, turer, skog, himmel og stillhet har allerede endret på noe i oss. For meg er det ganske merkelig å tenke på nå - og en grunn til å skrive litt til.

Når du går igjennom en uberørt, gammel skog så vil du se både rikt liv og døde trær, råtnende løv på bakken og nedbrutt materiale. Hvor enn du ser så vil du finne et mønster av liv og død. Men hvis du ser godt etter så vil du se at det råtnende løvet og det som er på vei til å bli brutt ned også har masse liv i seg. Mikroorganismer i arbeid. Molekyler reorganiserer seg. Døden finnes egentlig ingen steder, alt man ser er kun livet i endring. Hva kan du lære av dette? Død er ikke det motsatte av liv. Livet har ingen motsetning. Det motsatte av død er fødsel.

Vismenn og poeter har til alle tider vært klar over den drømmelignende egenskapen ved den menneskelige eksistens. Tilsynelatende så solid og ekte - men samtidig så svevende at det kan gå i oppløsning når som helst. Hva er det ekte? Hvor kommer drømmen fra? Har vi ikke ofte på en fjelltur i teltet diskutert om livet egentlig ikke finnes? Håpløst flyktig, meningsløst rart, morsomt og spennende. Hvorfor finnes noe i stedet for intet? Der en rekke filosofer kom fram til at ingenting faktisk ikke finnes - og at jeg nå plutselig også tror på at døden bare er en ny veg.

I mange rolige timer i teltåpningen har vi studert insekter som kravler i lyngen og har sine helt spesielle prosjekter for dagen. Når vi ser de slik så føles det veldig sterkt at vi ikke er noe viktigere enn dem. Vi er bare ulike arter på samme sted som prøver å overleve.

Nå er det mange mennesker som er opptatt av endringer, der ulike former for tap dukker opp. Du føler deg kanskje redusert som den formen du tenkte du var, arbeideren, rikingen eller bedriftseieren. Det føles som om noe i deg dør og det kan føles som om vi går oss vill. Uten dette – hvem er jeg da? Når den formen som du har identifisert deg med nå forsvinner eller går i oppløsning (som når Alette mister Kjartan og blir alene) så er det ofte ekstremt smertefullt. Det etterlater seg et stort hull - mitt i din opplevde eksistens. Det er endringer som i en skog, både i de som er her videre og de som virkelig endres.

Den moderne, vestlige kulturen har lenge fått oss til å tro at dette skal vi ikke tenke på og snakke om. Mange år med filosofering har likevel fått oss til å forstå, og i flere år skrevet om dette merkelige temaet. Døden er ikke det grusomme og skremmende, men det mest naturlige i hele verden. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi havnet i dette temaet for flere år siden? Men å leve livet i kontrast til døden gjør det umåtelig rikt og sterkt.

Det er uansett ingen vits i å fornekt det som skjer, ingen grunn til å fornekte følelsene. Det er bare å aksepter og ta et skritt videre. Aksepter at det ikke er noe jeg kan gjøre. Aksepter det fullstendig. Det er ikke noe som jeg kan ha kontrollen over her. Jeg må overgi meg til det som skjer. Det må du også i den naturen vi lever i.

For freden ligger i stillheten.

Mai hadde en mengde snø som falt fra himmelen. Likevel har vi fått med oss teltturer, både i snøværet og flere fine kvelder i april. Jeg har også hatt frem kameraet, tatt bilder av alt fra rådyr til små kvinender som allerede er ute av andekassen.

Vi har diskutert og lest at folk tror at klimaendring ikke kan eksistere når det snør. De har ikke en gang lest barnas sider på nett om vær og klima. Det er klart verden er i store forandringer og at mer ødeleggelse av natur aldri vil reparere det vi står ovenfor. Naturen er langt større og sterkere enn de millioner av gravemaskiner og dumpere som nå liksom skal hjelpe oss.

Men de fleste ønsker fortsatt at det skal vokse, naturgass under skogen, fracking for mer penger, solcellepaneler over jorda vår, vindkraft sprengt gjennom myrer og bekker. Det går ikke, selv om mange fortsatt tror at menneskedyret skal redde oss med industrielle maskiner. Redde den industrielle sivilisasjonen som stadig flere er med å bygge opp.

Men naturen vil og er allerede i gang med å slå tilbake det vi trodde vi behersket. Teknologiske mennesker kan sikkert fortsatt nyte sin fremtidsoptimisme og maskindurens beroligende sang om at vi behersker denne verden.

Det er egentlig bedre å begynne å se litt mer på det jeg fant i ei bok fra Børgefjell. Det handler om at vi mennesker kanskje bør godta at naturen er en stor del av oss og at vi må begynne å se litt dypere inn i følelsene våre. Dette hadde vi skrevet:

Kom i kontakt med alle dine negative følelser. Det du er bevisst kan du gjøre noe med. De følelsene du ikke er bevisst vil helt sikkert gjør noe med deg.

Forstå at følelsen er inni deg. Disse følelsene er aldri utenfor i virkeligheten. Er det du eller regnet som er negativ? Identifiser deg aldri med følelsene. Si aldri at du er sint – at du er deprimert osv. Det er ikke du – det er bare en forbigående stemning.

Hvordan skal du forandre deg selv? Det er fordi du sover at følelsene gir deg lidelse. Du må være bevisst for å se – og kunne forandre deg. Hva om legen spør; skal jeg kanskje skrive ut en resept til været, til naboen? Til kona? Til sjefen? Skjønner du kanskje da at dette handler kun om det som er inne i deg selv?

Kanskje må folk inn i seg selv for å forstå hva vi også driver med på utsiden. Det kommer til å bli mer vått, mer tørke, mer vind, mer ødeleggelse. Da kan det jo være greit at vi begynne å forstå følelser.

Børgefjell 2018 - 5

Børgefjell 2018 - 6

Børgefjell 2018 - 7

Børgefjell 2018 - 8

Svart fredag

Å la noe være i fred

Lav sol i desember

Ørner i advent

På foringsplassen

Ny hule og nye spørsmål

En større vilje

Kontrastenes rike

Fuglenes filosofi

Med ungene i Børgefjell/1

Ute i virkeligheten

Tur i fredslandet

Sølvgruva i Sølvbergklumpan

Å miste ordene

Tilbake til våren

Latest Images

MERKUR I RETRO!

MERKUR I RETRO!

Beijing–Oslo blir helårsrute

Kansellerer seks flighter mandag