Børgefjell 2017, del 4

October 3, 2017, 12:24 pm

≫ Next: Børgefjell 2017, del 5

≪ Previous: Børgefjell 2017, del 3

Alette og jeg mimrer fortsatt tilbake til årets ferie i Børgefjell nasjonalpark. Gjennom flere innlegg har vi beskrevet turen, og nå våkner vi ved Raentserenmehkie. Hit har vi kommet etter noen dagers vandring fra Storvollen øverst i Susendalen.

Vi våkner her til en av de flotteste dagene vi noen gang har hatt i fjellet. Det er nærmest vindstille og varmt i lufta, det speilblanke vannet lokker oss til et morgenbad før vi pakker ned leiren.

Badetemperaturen her oppe er ikke noe å skryte av, men vannet kjennes mot huden. Det samme vannet som vi drikker, som renner gjennom oss. Her kommer vi så nær dette vannet at vi faktisk får et forhold til det. Forstår viktigheten av rent vann - på en helt annen måte.

Vi plasker rundt oss og ler i sommersola, mens noen fiskere som plutselig dukker opp nok får seg en overraskelse når de ser de store vakene. Vi bryr oss ikke så mye om akkurat det - vi har ferie og det betyr at man skal være litt annerledes enn i hverdagen.

Når vi har tørket opp og pakket så legger vi turen mot Viermadalen. Det er en del stein her oppe i høyden. Stein, is, vann, lav og litt jord. Nok til å holde liv i en liten familie med fjæreplytt som holder til her oppe. Denne fuglen vi kan finne i fjære om vinteren, hekker her og ser ut til å ha klart seg i år.

Ingen tvil om at man blir litt mer oppmerksom på livsbetingelsene når alt er så tynt og skjørt som det vi opplever høyt til fjells.

Det er så varmt at det blir kortbukse i dag, lufta står nesten stille. Denne lufta som man også får et helt annet forhold til i fjellet, lufta som noen ganger kaster seg ned over fjellsidene i sure kast, som røsker i teltduken om natta og som fyller lungene med luft - I fjellet kommer man nærmere den også -Nærmere alt.

Ifølge nyere statistikk lever de fleste menneskene på jorden nå i byer, med få eller ingen daglige påminnelser om økologiske sammenhenger. Men denne brutte forbindelsen koster oss dyrt - også på det personlige planet. Når vi mister villmark - mister vi ikke bare steder å lengte til - steder å utforske, men også mange av fuglene, dyrene og plantene.

Nede på et av de navnløse vannene, som vi passerer på denne turen, ser vi storfiskene gå i vannflata - De ser enorme ut. Det er jo et eventyr i seg selv at de er der, godt å tenke på, så vi lar de få være i fred der ute på dypet i det vesle vannet.

Vi trenger ikke fisk nå i varmen - Vi trenger ikke å leve ut dette stygge suget vi har i oss etter å drepe og fange alt vi ser rundt oss. Vi har valg.

Jeg setter meg heller ned å teiper såre føtter, man kommer nærmere seg selv også på slike turer.

Albert Schweitzer sa en gang: «Når historien om vår tid en gang skal skrives, vil det bli beretningen om et vanvidd uten sidestykke i historien».

Egentlig behøver vi jo ikke kjenne mer enn noen få grunnleggende fakta om situasjonen for å se dette vanviddet. Det burde være nok å vite dette: Den høyindustrialiserte verden - faktisk bare en femtedel av menneskeheten - forbruker nærmere 4/5 av alles felles råvarer. Det vil si at hver av oss i de rikeste landene i gjennomsnitt bruker 16 - seksten - ganger mer enn gjennomsnitts-innbyggeren andre steder.

Likevel fisker og jakter vi på det meste her på berget, vi forsvarer den kulturen som har bragt oss hit, det sløseriet med livet som det nå har blitt. Denne kulturen må vi revurdere, slik vi har revurdert nytten av å slå små barn.

For jakten vil en gang forsvinne, dø ut med artene og naturområdene som nå forsvinner. Overforbruket har sin pris.

Vi slår opp teltet langt nede i Viermadalen, og når akkurat et siste bad før regnet og vinden kommer over oss - og vasker bort alt. Bare minnene er igjen av den vakre dagen i Børgefjell.

↧

Børgefjell 2017, del 5

October 22, 2017, 10:27 am

≫ Next: Børgefjell 2017, del 6

≪ Previous: Børgefjell 2017, del 4

Vi våkner i Viermadalen og Kjartan går ned til den fineste steinen han vet om. Der liker han å sitte - På en stein i elvekanten med fjellets vind og rennende vann rundt seg. Da er ferien komplett, for ingen kan kjøpe seg denne følelsen av å ha gått hit fra Susendalen. Denne stillheten, roa og naturen som du da blir en del av.

Man kan selvsagt bli kjørt inn til slike perler med helikopter, men da mister man denne følelsen, slitet med å gå inn og gleden over å ha kommet fram.

Jeg sitter oppe ved teltet og kjenner på at det er godt å være en del av de vare lydene fra fjellets bekker og fugler. Den største nærheten til naturen finner vi når vi er aller lengst fra veier og andre tekniske inngrep. Her inne føler vi oss virkelig ”jordnære”.

Det moderne samfunnet vi nå lever i - og tar som en selvfølge - er bare 100 år gammelt. Det er et umerkelig tidsglimt i historien. For å forstå hvorfor mennesket ødelegger den ytre naturen, må vi forstå vår egen indre natur. Og kanskje leter vi på feil plass – for det er vanskelig å finne svar i sine tanker - på det vi i våre hjerter vet er sant.

Hvordan har vi blitt så døve og blinde for de andre artenes livsviktige eksistens? Hvordan har vi glemt at vi er natur?

Alt for mange mennesker har påtatt seg en forvalterrolle overfor dyr og natur. Med den største selvfølge har de plassert seg selv som herskere på toppen av næringskjeden. Naturen har på mange måter blitt redusert til noens eiendom, og noe som kan utnyttes. Svært mange ville lett ha hogd ned et helt skogholt, med myriader av liv, for å få bedre utsikt fra godstolen i stua.

Vårt ego beskytter våre egoistiske holdninger så mye at vi har problemer med å løse de store miljøødeleggelsene i vår tid. Hjernen skaper hele tiden unnskyldninger for det vi gjør. Vi jakter ikke lenger for at vi må, men for de at det er gøy. Vi fisker for at det rykker så lystig i stanga og vi kjøper fordi det føles så godt.

Det ser ikke ut til at det rasjonelle mennesket og dets tankegang klarer å legge til rette for en bærekraftig fremtid. Da blir svaret at ny teknologi skal redde oss, men det er noe helt annet enn teknologi vi trenger. Det vet alle som setter seg ned i fjell-vinden og kjenner etter.

Nede på steinen har Kjartan fått napp, en flott ørret har kommet på land. Vi trengte vel strengt tatt ikke denne fisken, men det skal bli godt med fersk ørret til middag, så vi takker for gaven og begynner å gjøre opp fisken, og da får vi en liten overraskelse. Ørreten har spist en forholdsvis stor frosk. – Du skal få ørret med fransk vri i dag, sier Kjartan og smiler lurt.

Han forteller om to fantastiske timer der nede på steinen. Da han hørte vinden, rødstilken og bekkens musikk - og for en liten stund glemte sitt jeg og sine tanker. Fikk denne hellige følelsen – Da man er en del av helheten, og ydmykt kan ta i mot det man får.

Når vi kutter den direkte gjensidigheten med jorda, luften, vannet og dyrene da begynner kroppene våre å føle et gapende sår. Vi prøver å fylle det med flere og flere objekter og kunstig stimuli, men tomheten blir ikke borte, snart må vi ut og kjøpe mer. Her oppe slipper vi det. Det er derfor disse dagene inne i Børgefjell er så fine.

"Kan du høre livets lyder / i bruset fra elven/ i vindens sus/ Det er alt jeg vil si / det er alt."
Nils-Aslak Valkeapää - Áillohaš.

↧

Børgefjell 2017, del 6

November 19, 2017, 8:29 am

≫ Next: Børgefjell 2017, del 7

≪ Previous: Børgefjell 2017, del 5

Jeg rykker til i soveposen, reiser meg skremt opp - Noen snakket til meg, sier jeg til Alette. Hun sover imidlertid, og svarer naturligvis ikke. Hva er det som skjer? Vi er jo her inne i fjellet, ved Vierma, langt unna verdens problemer.

Ute skinner sola og rent vann strømmer ned fra fjellet ved siden av teltet. Her er det ingen utenfor, bare nok en utrolig fin dag i Børgefjell.

Vi pakker sammen og legger ut videre på ferieturen vår, men jeg klarer ikke helt å slippe stemmen som vekket meg. Den er med meg på dagens vandring.

Nå skal vi gå mot nord igjen, krysse over Gæivenåsen (Gievienjuenie) og komme oss bort til Store Kjukkelvatnet (Stoerre Tjohkelenjaevrie). Alette drømmer om en sandstrand, og vi leter etter drømmen. På veien møter vi både fjellrypa og boltiten.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,

det var som en stemme talte til mig,

fjern som en underjordisk strøm –

og jeg reiste mig op: Hva er det du vil mig?

Arnulf Øverlands dikt fra 1937, Du må ikke sove, ryster oss ennå i dag. Det har på en måte noe mystisk over seg, en følelse av at dikteren kommer i kontakt med noe der nede i dypet, stemmene i drømmen, følelsene – og slik kan se inn i framtida.

Jeg våknet altså slik inne i Børgefjell i sommer, det var som om hele naturen snakket til meg. Den snakket om overforbruk, om urettferdighet, om mishandlingen av jorda og den grenseløse egoismen. Det er ikke første gang jeg opplever dette.

Kanskje er ikke Øverlands dikt så mystisk? Kanskje ser vi alle mer enn det vi ønsker? For vi har det jo alle så godt, og ønsker bare å sove videre, bare gå her og glemme. Glemme denne egoismen og overforbruket av liv og natur.

- Vi er jo alle glade i naturen, sier politikere og næringslivstopper til oss. Men spørsmålet er jo hvor bevisst de er dette når de tar sine valg. På hytta ser de alle utover naturen og ønsker å ta vare på den, ser galskapen i det mennesket driver med. Tilbake i hverdagen klarer de likevel ikke å omsette dette i handling.

Vi er oss alle selv nærmest, så asfalt på vegene, strøm til hytta, penger og arbeidsplasser kommer alltid først. Selv om de fleste her i Norge allerede har så alt for mye – og har tatt så alt for mye – så tar vi litt til, og litt til, og litt til….

Nok en dag i Børgefjell er over. Den ga oss alt det vi drømte om, sandstranda, blomster og sommerfugler. Ingen drømmer om betong og anleggsmaskiner. Nei, møter med fjellets fugler og ekte lykke er med oss når vi legger oss ned i soveposen denne kvelden.

Vi får håpe vi klarer å sove i natt - Den skurrende, angstfylte stemmen ligger alltid der bak.

↧

Børgefjell 2017, del 7

November 28, 2017, 3:03 pm

≫ Next: Børgefjell 2017, del 8

≪ Previous: Børgefjell 2017, del 6

14 dager av ferien ble også i år brukt på telttur i Børgefjell nasjonalpark. Dette har blitt en liten tradisjon nå, Alette og jeg har gått der oppe i fem år på rad. En av dagene vi virkelig husker fra i år er en strålende augustdag da vi våkner ved Store Kjukkelvatnet.

I år hadde vi kanskje det fineste været vi noen gang har hatt på en langtur, men med godværet kommer også insektene. Uansett hvordan vi snur på det har jo alt her i verden både en lys og en mørk side.

Det er ikke en eneste følelse av vind, når vi har fått på oss sekkene. Alt speiler seg i den store vannflata. Vi skal begynne å bevege oss ned mot Susendal, men vi kommer ikke langt.

I en krystallklar kulp ser vi flere ørreter som driver intens fangst av insekter. Det er ikke bare mygg og klegg, men også en rekke andre innsekter som svermer denne augustdagen.

Jeg tar på den lette 300 millimeteren, som alltid er med på lengre turer, den har en fin nærgrense. Jeg begynner å ta noen bilder, og ser fort at det her er potensiale til å få noe bra. Ørreten er ivrig, insektene mange og vannet er speilblankt.

Etter ei time har jeg fått bilder som jeg aldri har tatt før, vi er nesten på vei til å gå videre, men jeg ser at situasjonen kan og må utnyttes enda bedre.

Jeg spør om vi kan bli på stedet, koke kaffe og bruke noen timer. Alette som ser hva jeg allerede har fått på bildebrikken, er med på det. Hun hjelper meg med å peke ut insekter på vannet, og gir beskjed når fisken er på veg.

Jeg holder bare fokus og skyter når hun roper at ørreten kommer. Jeg får en flott serie der fisken spiser en storstankelbein, men nå oppdager vi en nydelig bloddråpesvermer på vannflata. For første gang på lang tid kjenner jeg adrenalinet bruser gjennom kroppen av fotograferinga. Dette er virkelig spennende.

- Nå kommer den! Roper Alette, og speilet på kameraet løfter seg med minst 20 påfølgende klikk. Slik ble dette, og mange flotte bilder til i løpet av noen formiddagstimer. Det gjelder å utnytte situasjonen når man først er på rett sted til rett tid.

(Det viser seg at bildet som topper denne serien blir nummer tre i NM i naturfoto i 2017.)

Når jeg og fisken begynner å bli mett, beveger vi oss videre i fjellet. Vi går nesten rett nordover igjen og helt utpå kvelden slår vi opp teltet der Storskavlbekken møter Simskardelva.

Mygga er hissig, men det hjelper med litt sot og røyklukt. Nok en magisk dag i Børgefjell er over.

↧

Børgefjell 2017, del 8

January 2, 2018, 2:41 pm

≫ Next: Vinter i ørneland

≪ Previous: Børgefjell 2017, del 7

Godt nytt år til dere alle. Det er på tide å oppsummere og ikke minst avslutte vandringen vår i Børgefjell. Ser vi tilbake på 2017 er det ingen tvil om at dette var et av de store høydepunktene.

Hvordan kan egentlig 14 dager med mygg, tunge sekker, sure sokker og lite mat bli et høydepunkt? Forklaringa må ligge i at vi har så alt for mye av det aller meste. Vi har alt vi trenger - og mer enn det av både vin, flesk, informasjon, støy, lys, varme, mat, klær og forbruksvarer.

Hjernen trenger iallefall en skikkelig ferie fra alle inntrykk for å fungere som den skal.

Det er rett og slett deilig å slippe unna en kort stund. Være en del av naturen, men for de fleste blir dette bare en floskel. Vi ser jo tydelig på det som skjer rundt oss at mennesket for det meste er opptatt av å komme seg unna, ødelegge og bli kvitt denne naturen.

Nettopp derfor håper vi at noen kanskje lar seg inspirere til å prøve en lang tur i år, kom seg ut med telt, kjenne på gleden. Det er fantastisk, men egentlig nytteløst å prøve å forklare det.

Krigshelten Claus Helberg var i mange år guide for fjellturister på Finse. En gang skal han ha skrevet en lapp som han delte ut til gruppen han skulle ut i fjellet med. På lappen sto det: Ja, det er helt fantastisk.

Helberg hadde forstått noe veldig viktig, hysj! Kom deg ut å kjenn selv. - Vi vil bare inspirere.

På Børgefjell-turens tre siste overnattinger i 2017 ble det en flott vandring fra Storskavelbekken til en ny leirplass ved Simleelva - og den siste ved Tipplingelva. Det eneste som plaget oss var insektene her nede i litt lavere land, derfor gjorde vi som reinen og oppsøkte toppene når vi skulle ha en rast.

I dette området sør for Tipplingan i Nordland følger Kvigtindmassivet hele tiden med oss i godværet. En og annen fjellfugl holder også oppsikt med vår vandring. Her er det myrsnipa som følger sagnet og vokter over ungene sine.

Det er en vakker og lettgått tur her i den nordøstlige delen av parken, men vi bruker likevel lang tid. Det er jo ferie og vi har råd til å la timene gå, mens mysnipa og heiloen piper forsiktig.

Ved den nesten uttørkede Simleelva får vi et gjensyn med den 1450 meter høye Rainesklumpen som fulgte oss på de første dagene av turen.

Alette deler Hans Børli`s tanker fra sitt stykke «Levende stillhet» med meg i teltet denne kvelden:

Det kommer for meg at det er seint på jorda. At dette navnløse livet som jeg står her og kjenner som en lykke i meg, er dømt til undergang. Jeg ber mine sanser våke, leve og oppleve mens det ennå finnes urørt natur, levende stillhet. For i fremtiden vil teknikken og mekaniseringen skru sin jernjomfru sammen og kvele mennesket langsomt.

Vi avslutter altså med ei overnatting helt nede ved Tippling-elva. Det er bare to-tre timers mars til bilen, men vi skulle helst ha hatt flere dager her oppe.

Ja, altså hjernen trenger en skikkelig ferie for å fungere. Det er utrolig lurt å ta en pause fra sosiale medier, nettaviser, blogger og legge mobilen vekk. Ikke bare i ferien, men hver eneste dag.

Forskere mener at hjernens evne til å tenke kreativt og jobbe målrettet er under hardt press. Vi er nemlig ikke bare passive konsumenter av statusoppdateringer og e-poster.

Hver gang et varsel dukker opp på telefonen din, krever det at hjernen tar stilling til om og hvordan du skal reagere. Blir det for mange valg, kan uviktig informasjon begynne å konkurrere bort viktige gjøremål og avgjørelser.

Mangelen på bevissthet er faktisk en av de største kildene til mentale lidelser og til en verden som i utgangspunktet er syk. Kom deg på tur og bli litt frisk!

Men bruk gjerne 30 sekunder på å stemme på årets fotoblogg. Denne er blant de nominerte:

Her kan du lese om hele vår tur til Børgefjell i 2017:

↧

Vinter i ørneland

January 15, 2018, 10:58 am

≫ Next: Romskipet

≪ Previous: Børgefjell 2017, del 8

Det er stupende mørkt i det lille skjulet, men utenfor henger stjernene på himmelen. Vi har akkurat stått opp, men har slept med oss soveposene bort til stolene. Det er skikkelig kaldt, og nå skal vi sitte her i posene, se dagen komme - og senere gå igjen.

I helga har vi vært på vinterlig ørnesafari i Flatanger. Den første dagen tok det ikke lang tid før ørna var på plass, like etter at stjernene sluknet kom den seilende inn på åtet. En velvoksen kongeørn, som regjerer i dette området, slo seg ned og forsynte seg av maten i omlag 30 minutter.

Etter ørnebesøket ble det stille, noen nøtteskriker og en og annen meis kikket innom, men ellers var det bare ro. Ingen mobildekning, ingen bøker, bare oss og naturen utenfor. Det ble en lang dag, men vi var godt fornøyd. Det har vært dager da ørna ikke har besøkt åtet også. Likevel bestemte vi oss for å prøve en ny natt, i et nytt skjul.

Etter å ha hutret oss gjennom natta, var det bare å rigge seg til bak kamera og lange objektiver igjen. Denne tida før det blir lyst er alltid spennende og fylt med forventning. Hva vil skje denne dagen? - Hysj, hørte du noe?

Snart er ei ung kongeørn på plass, den lager liv på åteplassen. Snart kommer skjærene, ei kråke, ravn og enda flere ørn. Både kongeørn og havørner setter seg ned i trærne rundt omkring.

I dag er det ikke vi som må vente på ørna, i dag er det ørnene som venter på tur. Helt fra halv ni på morgenen, til vi avslutter på ettermiddagen er det ørn på åtet.

Det er morsomt å observere hvor forskjellig ørnene er. De har helt klart personlighet, noen er forsiktig andre bråkebøtter eller stolte og rolige individer.

På det meste ser vi fire store fugler i trærne rundt. Slik kan det også være, heldigvis! Det er bare å si takk til naturen som gir slike gleder - og en ekstra stor takk til Ole Martin Dahle som legger til rette for slike opplevelser.

↧

Romskipet

January 20, 2018, 8:57 am

≫ Next: Filosofi for vår jord

≪ Previous: Vinter i ørneland

Jeg hadde en rar drøm i vinternatten, jeg så mennesker plukke ut skruer og deler av romskipet vi reiste med. De skulle lage seg oppfinnelser og teknologi, og ble så ivrig at de begynte å dra løs deler av skroget. Det fikk meg til å tenke litt ekstra før jeg stakk hodet opp av soveposen den morgenen, men da måtte jeg skrive litt.

Jorda fyker gjennom verdensrommet i en uforståelig fart. Vi suser rundt Solen i 107 200 km/t, hele vårt solsystem beveger seg rundt i galaksen med litt mer enn 800 000 km/t. I tillegg trekkes galaksen vår mot noe langt større, 150 millioner lysår borte. Du har kanskje hørt om ”The great attractor”? Vi farer mot denne i cirka 2 200 000 km/t.

Selv om dette er virkeligheten så trenger vi heldigvis ikke forholde oss til dette, farten påvirker ikke oss og våre liv. Det er imidlertid ikke så dumt å sammenligne den vesle planeten vår med et romskip. Gjennom milliarder av år har delene blitt satt sammen, slik at vi i dag kan få være med på denne ville ferden gjennom verdensrommet. Hver eneste del er viktig for at vi skal kunne fly trygt, ha rent vann og mat, det er jo egentlig et under at vi er med på denne reisen.

Vi ble født inne i det perfekte romskip, det har alt vi trenger. Likevel er altså ignoransen så stor at vi plukker ut skruer og mutre i det som gir oss forsyninger. Vi påvirker varmeskjoldet, endrer på komponenter som vi ikke har en mulighet til å skjønne betydningen av. Vi tar nå bort organismer, dyr, skoger, elver og mye av det som var forutsetningen for at vi kunne bli med på romferden, og det skjer i et rasende tempo.

Hvordan skal det gå med dette unike romskipet? Vi har jo ikke noe redningsfartøy om det skulle begynne å få livstruende sprekker. Vi har kikket ut i universet, men der har vi aldri funnet maken. Det er bare dette vi har.

I det daglige har stadig flere begynt å bekymre seg over hvordan framtidige passasjerer skal få det, men mange bryr seg egentlig ikke. Det er ikke virkeligheten ennå, de røde lampene lyser, men det er vi som er herrer og mestre.

Mennesket tror det kan føre oss trygt inn i framtida ved å ta bort deler av helheten. Først når vi forstår at vi selv også er med i denne helheten, kan vi bli ekte romfarere og ta livet langt inn i det mørke verdensrommet.

↧

Filosofi for vår jord

January 25, 2018, 12:35 pm

≫ Next: Vegen mot vår

≪ Previous: Romskipet

Går man en liten tur i skogen så er det ikke så vanskelig å se at noe er rav ruskende galt med forvaltninga av naturarven. En planteskog, en plantasje med grantrær, er langt unna den helheten som en gammel naturskog byr på. Faktisk er den som en ørken å regne, selv om det har gått en generasjon siden den ble hogget.

Likevel er det en sannhet at skogen kommer seg fort igjen, men hvem har spredt denne sannheten? Har vi hørt på de som kan økologi - eller har vi hørt på de som vil tjene penger? Skogen får være eksemplet, men det er minst like ille på andre områder, fra tareskogen i havet til insektene i lufta.

Det vi har drept blir ikke det samme, det vi har grøftet blir forandret, det biologiske mangfoldet krymper. Blåbærlyng, sommerfugler, lav, larver, fugler, hele skogens økosystem trenger utrolig lang tid på å komme tilbake. I det tempoet vi nå utnytter naturen kommer det heller aldri tilbake, det forsvinner.

Noen ganger lurer jeg på om folk i dag har tid, kunnskap og kapasitet nok til å gå seg en tur ut for å se hvordan tilstanden er der ute i den "bærekraftige" forvaltninga av naturen vår. Det bør de gjøre, for det er ikke greit, vi er ikke gode nok og fagfolk roper stadig høyere, uten at de blir hørt.

Det er jo et merkelig paradoks i dette, for blir du som menneske syk så vil du jo helst at en utdannet og snill person skal se på deg. Ikke den som skal tjene mest penger og utnytte deg på det groveste. Likevel klarer vi ikke å se dette når det gjelder noe som er enda viktigere, livet på moder jord. Da lytter vi til kapitalistene og politikerne som er overbevist av disse. Forskere, biologer, økologer og nobelprisvinnere blir overhørt og latterliggjort.

I 1992 skrev 1700 av verdens ledende forskere, Union of Concerned Scientists, i en appell til menneskeheten at «en stor endring i måten vi lever på jorda på er påkrevd hvis vi skal unngå en enorm menneskelig tragedie». Nylig gikk 15.000 forskere ut og gjentok oppropet, men det har jo ingen effekt. Se gjerne: forskning

Vi krever doktor når noe er galt med kroppen, men vi stoler på ufaglærte når noen tukler med jorda vår. De faglige råd lyttes det ikke til, i stedet sitter det folk der som tar avgjørelser basert på kortsiktige, egoistiske følelser. Livet utraderes, etikken er kastet på havet sammen med resten av plastsøpla.

Professor Arne Johan Vetlesen har uttalt at de fleste vestlige forsøk på å gjøre noe med utfordringene egentlig bare er forsøk på å lappe sammen det som er ødelagt. En bandasje på et sår som fortsatt råtner. Ingen tørr å se på årsaken til at Jorda, vår felles mor, har problemer. Hans innlegg om Parisavtalen og Paven er det virkelig verd å få med seg: For vår jord

Den som har lest litt har fått med seg Kant og det kategoriske imperativ. ”Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov”. Eller sagt på en litt enklere måte: "Man bør handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov. Dette betyr at dersom man gjør noe, skal man kunne akseptere at alle andre menneske gjør det samme".

For filosofen Kant var dette det øverste prinsipp som skal vokte fornuften og moralen hos mennesket. Det er verd å ta med seg inn i hver eneste handling der naturen rundt oss nå blir ødelagt for at rikdom skal beskyttes. Fra hakkespetten som skal skytes, fordi vi ikke orker å finne en annen løsning på problemet med at den hakker i veggen – til fjorden som skal fylles med gruve-avfall.

Tenk på alle disse delene av naturen som om de var en del av kroppen din. Tenk et helt menneske og en hel klode, det er det vi trenger nå.

↧

Vegen mot vår

January 28, 2018, 12:57 pm

≫ Next: Hegefugltelling

≪ Previous: Filosofi for vår jord

I helga har vi vært på Otterøya, og nesten besøkt to forskjellige årstider. Ytterst på øya er det nærmest vår, med over 500 gråtrost, rødvingetrost, svarttrost, ringtrost og stær på jordene. Lengre inn er det full vinter og mye snø i skogen.

Vi har lyttet til dønningen, hørt på vindsuset i skogen, luktet på et knitrende bål og kikket en haukugle inn i de sterke øynene. Vi har rett og slett følt at vi har levd litt.

I 1979 holdt president Jimmy Carter en tale som fortsatt blir husket. En tale som sier noe om hvilken veg vi har tatt, og hvor vi står i dag - ikke minst om vi kikker over havet mot Donald Trump.

Carter sa blant annet: “Mange av oss er nå fanget i alt vi skal ha og vårt eget forbruk. Menneskets identitet er ikke lenger definert av hva vi gjør, men hva vi eier. Men vi har jo oppdaget det at å eie ting og det å forbruke ting slettes ikke tilfredsstiller vår lengsel etter en mening. Vi har lært det at å stable opp saker og ting ikke kan tette igjen den tomheten vi føler når vi egentlig ikke har noe annet å leve for".

"Vi har kommet til et vendepunkt i historien, der det nå er to veger å følge. Den ene leder til fragmentering og egoisme. Ned den vegen ligger en feilslått ide om at dette er frihet, retten til å stjele fordeler fra andre på jorda. Denne vegen vil føre til konstant konflikt, med en egeninteresse som vil ende opp i kaos og uføre. Det er en sikker veg mot ødeleggelse".

Mange har i dag valgt en annen veg, det prøver vi også så godt vi kan. I 2018 skal vi fortsette på denne vegen - med mindre ting, men med lukt av bål, røde kinn, havdønning og opplevelser.

↧

Hegefugltelling

February 5, 2018, 7:18 am

≫ Next: Oteren og oss

≪ Previous: Vegen mot vår

Hvert år siden 2008 har Norsk Ornitologisk Forening (NOF) arrangert hagefugltelling. Dette er en stor dugnad der alle som vil kan være med for å registrere fuglene i egen hage.

Reglene er enkle, det går ut på å telle fuglene man ser ved foringsbrettet eller i hagen, også notere ned det høyeste antallet man ser av artene samtidig. Ser du 12 kjøttmeis i hagen din på samme tid, da er dette antallet du registrerer. Du legger så inn dine resultater på nettet her.

Dette kan gi en god oversikt over vinterfuglenes situasjon - og jo flere deltakere, jo bedre datagrunnlag har man for å si noe om svingningene i bestanden.

Mating av fugler har lange tradisjoner i Norge og interessen øker for hvert år. I dag regner man med at ca. 400 000 nordmenn er involvert i fuglefôring. Det er veldig morsomt å ha med ungene på dette, og de lærer mye om fugler og natur på denne måten.

Selv om viltlevende norske fuglearter er skapt for å leve i vårt vinterklima, så vil en fuglefôringsplass gjøre livet litt enklere for dem, i tillegg gir det oss mennesker gode opplevelser og nærkontakt med flotte medskapninger.

Kjøttmeisa har vært på topp alle de årene hagefugltellingen har pågått. Spesielt i år var den store økningen av gråsisik, den satte ny norgesrekord i antall individer som er observert under tellingen. Sånn var det på foringsplassen vår i Meråker i helga også. Vi kunne telle 40 gråsisik samtidig.

Gråsisik er nomader, og forklaringen på hvorfor det har dukket opp så mange i år, er at de er på jakt etter bjørkefrø. Det har vært dårlig med bjørkefrø der de normalt befinner seg, og da dukker de gladelig opp på fôringsplasser. Det ble for øvrig funnet gråsisik i Danmark i vinter som var merket i Kina, så de kan virkelig bruke store områder. En annen art som man har sett en økning av under årets tellinger er svarttrosten. Det kan ha en sammenheng med mildere klima på vinteren.

Forskning de senere årene har bevist det vi intuitivt føler om fugletitting: At det er sunt. Det er godt for oss å se at disse små fjærnøstene er der ute, at de kjemper for maten, blåser seg opp i kulda, advarer om farer, lager de tynne og skjøre vinterlydene, flyr opp mot vintersola så det glimter i gull der mellom greinene.

De minner oss på at livet uten fugler er som mat uten krydder. Vi er ikke de samme, hele menneskene uten disse små flyvende miraklene rundt oss. De små fuglene som alltid har vært her sammen med oss, og gitt oss en liten påminnelse om å være god og milde. Snakket til oss om den ekte kjærligheten.

Økende forekomst av angst og stress har delvis blitt tilskrevet den økende avstanden mellom mennesket og naturen - som et resultat av den urbaniserte, stillesittende livsstilen. Det støttes av forskning som viser at det å være i naturen, kan gi ro i sinnet, bedrer humøret, bedrer oppmerksomheten, og reduserer stress og angst. Å forstå og benytte seg av at naturomgivelser gir psykologiske fordeler.

Det å se på fugler er altså godt for menneskers psykologiske velvære, mens det å lytte til fuglesang har vist seg å bidra til å gjenopprette opplevd oppmerksomhet og stressdemping.

Så nå gleder vi oss bare til vårens første fuglesang! Trolig blir det kjøttmeisen som gir oss de første trillene i løpet av noen dager?

↧

Oteren og oss

February 12, 2018, 11:35 am

≫ Next: Krykkje og kylling

≪ Previous: Hegefugltelling

Verden har i dag 1,5 milliarder storfe, Afrikas elefanter utgjør mindre enn 0,2 prosent av kjøttvekta til det som snart skal bli biffen vår. Vi er over 7 milliarder mennesker på denne planeten, men fortsatt behandler vi det ville dyre- og fuglelivet som om det var uendelig mange individer der ute.

Det er altså en stor logisk brist i måten vi mennesker tenker på, vi tror det er mye oter, mye skarv, mye ravn og mye natur rundt oss også her i Norge. Bristen har blitt til en så stor revne at det er på tide å starte en liten opplysningskampanje.

Det er katastrofe i økosystemene. I mellomtiden satser vi på vekst i alle retninger, ut i havet, opp i fjellet, i linjenett og på vegnett. Vi eier viltet og fisken i elvene, skogene, jordene og fjordene, det er snart ikke plass til noen andre enn oss og våre ting. Dessverre har det noen veldig kjedelige konsekvenser på lengre sikt.

Jeg skriver kjapt ned noen fakta om oteren vår. Av mange sportsfiskere og oppdrettere er dette dyret hatet fordi det tar fisken “vår”. Mange synes det er for mange, men fakta er at vi i dag ikke har noen anelse om hvor mange vi har i Norge.

Statistikken (som er basert på antallet påkjørte dy)r viser imidlertid en stor nedgang, kanskje så mye som 75 prosent i løpet av 20 år. Svenskene tror at deres bestand i innlandet henger sammen med vår, og har satt fingeren i lufta og gjettet at det kanskje finnes 20.000 oter i denne bestanden.

Det skytes oter, i elver og i oppdrettsanlegg, det er ingen forskjell på en egoistisk sportsfisker og en egoistisk fiskeoppdretter. Det tenkes meg, meg og mitt. Det er følelser der som er ubeskrivelig dumme, ubeskrivelig barnslig. Vi som har millioner av mobiltelefoner, 150.000 kilometer veg og 450.000 hytter i Norge, vi klarer ikke å leve sammen med noen tusen oter.

Oteren kan få unger året rundt og det er selvfølgelig betenkelig at dyr som har unger skytes. Våre 600.000 hunder her i Norge kunne vi aldri behandlet slik, og vi blir med god grunn fortørnet når koreanerne spiser disse dyrene som vi har et nært og godt forhold til.

Ulven derimot er det jo ingen grunn til å snakke om, den har vi tross alt kanskje 100 av her i landet. Verden er full av oss og våre ting.

↧

Krykkje og kylling

February 13, 2018, 11:10 am

≫ Next: Tiur og tømmer

≪ Previous: Oteren og oss

Krykkja var den vanligste måkearten i Norge, på 1980-tallet hekket det hundretusenvis av krykkjer i fuglefjellene langs kysten, men i løpet av noen få av mine leveår har den nesten blitt borte - og fuglen er nå kritisk truet som art.

Jeg hadde ikke trodd at noe slikt var mulig i min levetid, og jeg hadde i hvert fall sett for meg at politikere og ledere skulle ta et slikt faresignal på alvor. Jeg trodde i det minste at de ville ha snakket om det, og vært bekymret. I stedet snakkes det om nødvendigheten av vekst i verdensøkonomien! Det beste våre ledere kan komme opp med er at vi må ut på shopping og jobbe lenger for å sikre velferdsøkningen.

Bare i fuglefjellet på Runde har det forsvunnet over 200.000 tusen krykkjer over de siste 30 årene. Overfiske, klimaendring, forurensning og andre menneskeskapte prosesser fører til endringer i marine miljøer verden over. Ved nyttårsskiftet havnet den vesle måken på en global liste over fugler som snart kan dø ut.

Med krykkje og snøugle inkludert for første gang, omfatter nå den globale rødlista 25 fuglearter som regelmessig forekommer i Norge. Blant disse er ærfugl, tjeld, vipe, storspove, heipiplerke og rødvingetrost. Bestanden av krykkje har faktisk hatt 50 til 80 % reduksjon siste 10 år. Om 50 år er det 50 prosent sjanse for at de er helt borte, sier fugleforskerne.

Så når vi først er inne på tall: Det ble i 2017 fisket 2 401 611 000 kilo (2,4 milliarder kilo) fisk fra norske båter. Vekten av det som var vår vanligste måke, de norske krykkjene, utgjør nå litt under 25.000 kilo. For kanskje er det nå 50.000 små måker med svarte bein igjen her i landet, for de er framtida også svart.

Det mest skremmende er at mennesket fortsatt tror det er mange måker igjen i naturen. De ser fiskemåke på fjellet og krykkjer på taket, og mange forbanner de fuglene som slipper en hvit skit på den nye bilen eller båten, som sjelden blir brukt. De bør tenke på at vi årlig forbruker 65 millioner kylling her i landet. Det vil si at vi spiser 170.000 kylling om dagen. Mer enn den samlede bestanden av alle små måker i Norge, hver dag.

170.000 kylling, samt paprika, oksekjøtt, laks, torsk, svin og så mye mat at noen måkebæsj er til å le av. Og alt er pakket i plast! Verden er full av oss og våre ting. Tror du at vi kan fortsette slik, og vokse enda mer på bekostning av fugler, dyr, skog og hav? På bekostning av fremtidige generasjoner? Om noen år er det menneskene som kommer etter oss som skal føle på vår dumskap – og krige om ressursene.

Forrige uke intervjuet jeg humanbiologen Terje Bongard i NRK Trøndelag. Han sier menneskets hjerne ikke klarer å forstå det vi nå står midt oppe i, for vi er utviklet i små grupper og har hatt uendelig med naturressurser. Biologisk har vi aldri vært nødt til å forholde oss til en begrenset verden. Vi smiler fortsatt i våre små grupper - og klarer ikke å ta de store utfordringene inn over oss. Politikerne - er som meg og alle andre - biologiske vesener, evolverte aper som ikke forstår. Er ikke det ganske skremmende?

Kilder for tallene: SSB, Artsdatabanken og Norsk Ornitologisk Forening.

Les og se mer om krykkja i dette nyhetsinnslaget som jeg laget i fjor:

https://www.nrk.no/trondelag/krykkja-sterkt-truet-_-biologer-er-bekymret-1.13578720

↧

Tiur og tømmer

February 16, 2018, 2:22 pm

≫ Next: Dypøkologi

≪ Previous: Krykkje og kylling

På 60-tallet mente forskerne at vi hadde omkring 400.000 tiur, altså spillende hannfugler i skogen. Nå er det 50.000 igjen. På 80-tallet var bestanden den dobbelte av i dag. Jaktuttaket har da også gått fra omtrent 20.000 storfugl til under 10.000 på disse årene, men verden går sin skjeve gang.

Det er nå færre enn 100.000 storfugl igjen i Norge, og hva tror du er årsaken? Rev? Kjøttvekta av våre storfugler er mye, mye mindre enn et daglig konsum her i landet. Vi forbruker nemlig 575.000 kilo kjøtt bare i dag, i tillegg gomler vi i oss alt fra fisk til wienerbrød. Vi er sløsere og lever i luksus, handelen og veksten må jo fortsette. Likevel skylder mange på dårlig forvaltning og mye rovdyr når de ser at naturen forsvinner rundt oss.

Akkurat som om 5,2 millioner mennesker, med langt flere lastebiler og varebiler enn det finnes storfugl i skogen, ikke skulle ha noe å si da? Akkurat som om 150.000 kilometer med kraftlinje gjennom naturen ikke spiller noen rolle? Vi er jo så flinke, har grønn vekst med 100.000 elbiler og ny grønn kraftledning fra grønn energi.

For 15 år siden jobbet jeg med TV-programmet, Hvor ble det av småviltet? Konklusjonen ble at vi ikke kan skylde på rovvilt i skog og fjell, men heller bør kikke litt på vår egen adferd. Nå i 2018 har svært få forstått det budskapet, vi skylder fortsatt på alt annet enn oss selv. Vi kan ikke tro at det vi gjør er skadelig for naturen, vi som forvalter den. Jeg drar derfor opp noen tall denne vinteren for å prøve å vekke noen sjeler opp fra dvalen.

La oss minne oss selv om at vi er over sju milliarder mennesker, og la oss tenke på de milliarder av våre produksjonsdyr som finnes på jorden. Filosofen Vaclav Smil har beregnet vekta på kyr i forhold til vekta av de ville afrikanske elefanter. De utgjør nå bare 0,2 prosent. Det er vanskelig å fatte det, men viktig å få det frem. Franske historikere har beregnet at bare to prosent av dyrelivet på jorden nå er vilt. Ja, det er helt vilt, men husk da at vi har 2-300 gauper i Norge, men minst en halv million katter. Tenk også på hvordan det argumenteres, sjelden for det ville livet, men alltid for oss og vårt.

- Mennesket er utviklet som sløsere, der de forsiktige ble luket bort. Det utløser en belønning å skaffe det som oppleves som verdier. Dette var smart i små samfunn, men utrolig dumt når vi forbruker mer enn det som finnes. Det sier Terje Bongard som er vår første mann med doktorgrad på menneskets adferd i den naturen vi er en del av.

Enda verre er det når han forklarer at hjernen vår trolig ikke er i stand til å se det som skjer, den fatter ikke at det er mulig. Den logiske bristen er så stor at man på konferanser for bærekraft og utvikling, kommer ut med mer asfalt, vannscooter og helikoptergjødsling som svar på utfordringene. I fortida hadde ikke mennesket behov for følelser som advarte mot at jorda hadde grenser – tvert imot. Det er det vi virkelig begynner å se konsekvensen av.

Dagens økonomi passer som hånd i hanske til disse nedarvede egenskapene og følelsene. - Jordens ressurser blir plyndret gjennom en forståelse av økonomi og produktiv virksomhet som utelukkende har en kortsiktig gevinst for øye. Ordene tilhører ikke meg, men Pave Frans i hans Encyklika fra 2015. Det er sterkt!

Det er tusenvis av kloke mennesker som prøver å rope ut om det vi gjør med jorda vår. Pavens bidrag drukner i en annen virkelighet, men for meg er dette det viktigste vi kan ta opp. Det som virkelig burde ha preget media i våre dager. Paven fortsetter slik i sitt skrift:

”I dag har den menneskelige inngripen i den komplekse virkeligheten som naturen er, nådd et slik omfang at de menneskeskapte katastrofene på ny krever reaksjon. Det oppstår en ond sirkel hvor menneskers inngripen for å løse et problem, hyppig forverrer situasjonen. Det er prisverdig at vitenskapen anstrenger seg for å prøve å finne løsninger på de menneskeskapte problemene. Men når vi betrakter verden, må vi fastslå at graden av menneskelig intervensjon – som oftest står i finansenes og konsumets tjeneste – faktisk bidrar til å gjøre verden mindre rik og vakker, stadig mer begrenset og grå, mens teknologiutviklingen og konsumtilbudet samtidig grenseløst går videre.”

Paven sier vi må snu før det er for sent, men da må vi faktisk først forstå at det er vi som er problemet - og at vi er en del av den naturen som nå går til grunne. Verden er full av oss og våre ting, tenk på det neste gang en av våre ledere, og de vi se opp til, sier at veksten må fortsette.

Neste gang et menneske vil rydde opp i naturen bør varsellysene dine blinke. Vi bør faktisk ordne opp i oss selv. Det er vi og vår snevre tankegang som er problemet! Vi ser den skarpe tanna glinse i revens øye, men ikke 10 millioner kubikk tømmer i vårt eget.

Kilder: SSB, Artsdatabanken, NJFF, NRK Ut i naturen, Fremtiden i våre hender, Vaclav Smil, Cristophe Bonneuil og Jean Baptiste Fressoz.

Se også:
http://vaclavsmil.com/wp-content/uploads/2017/05/28.COWS_.pdf

https://www.nytid.no/tvilsomme-totalfortellinger-om-miljoet/

↧

Dypøkologi

April 1, 2018, 2:34 pm

≫ Next: Mangfold og rikdom

≪ Previous: Tiur og tømmer

Det er noen fantastisk fine dager med kalde netter, vårsol som varmer opp den kalde lufta, lukter som siver inn i nesen, fugler som synger og våre møter med naturens små og store skapninger. De øker tempoet i sola, men setter ned aktiviteten når kvelden blir kald.

Kanskje bør vi også skru ned tempoet litt nå? Håper i hvert fall du gjør det når du leser dette. Alette og jeg deler noen tanker fra Arne Næss utover. Håper du tar deg tid til å lese det han mente var viktigst for mennesket framover.

«Vi lever på en ufattelig nydelig liten planet. Men vår eksistens som mennesker er truet. Hvis vi skal overleve må vi lære oss å tenke annerledes. Fremtidens tanker må være naturlojale. De må omfatte alle mennesker. Alle levende vesener. For alt levende liv har en egenverdi". Slik oppsummerte Arne Næss, da 95 år gammel, sin filosofi på slutten av et langt liv i tenkningens tjeneste.

Dypøkologi er en tenkemåte for fremtiden. Den kan hjelpe oss å finne alternativer til det som i dag synes å være livsfarlig og uforpliktende tankeløshet. Dypøkologi er en form for moralsk alvor, basert på analyse og vitenskap. I bunn og grunn tar dypøkologien sikte på å avklare hva livskvalitet er og hvilke varige gleder vi kan ha som mennesker. I sin kjerne er dypøkologien en holdning. En forpliktende holdning.»

Arne Næss utarbeidet sammen med George Session åtte punkter for den dype økologien i Death Valley i 1984. Disse er virkelig verdt å tenke over. Her kommer nr.1:

"Utfoldelsen av og velferden til alt menneskelig og ikke-menneskelig liv på jorden har verdi i seg selv. Disse verdiene er uavhengige av den nytteverdi den ikke-menneskelige delen av naturen kan ha for menneskelige formål".

↧

Mangfold og rikdom

April 21, 2018, 12:45 am

≫ Next: Spinoza på tur

≪ Previous: Dypøkologi

Mange er innforstått med at vi nå er midt i en økologisk krise. I løpet av våre korte tid her på jorden er dens rikdom og mangfold blitt tappet kraftig ned. Det er gjort uten at dette var nødvendig, men fordi noen var grådig. Nå er det mindre å ta av for de som kommer etter oss. Hvilke følger får disse forferdelig grådige handlingene?

Det er vel få som er i tvil om at dette får alvorlige følger for fremtiden til dyrene og menneskene som skal leve på jorden etter oss. Men det er ikke alle som ser på det som selvinnlysende at livet i framtiden har en verdi - og at alt liv på jorden har egenverdi.

Tidligere har vi her på bloggen presentert det første av åtte dypøkologiske prinsipp. Det var Arne Næss som i 1984 utarbeidet åtte punkter for den dype økologien sammen med George Session i Death Valley.

Her kommer de dypøkologiske punktene nr. 2 og 3:

-Rikdom og mangfold i Jordens livsformer, inkludert former for menneskelige kulturer, har iboende verdi.

-Menneskene har ingen rett til å redusere denne rikdommen og dette mangfoldet, bortsett fra å dekke vitale behov.

Det andre punktet sier altså at mangfold av liv har egenverdi. Når man skader mangfoldet er ikke det bare dårlig for oss og våre medisinske muligheter, det er noe man rører ved som har egenverdi. Det tredje punktet er at menneskene ikke har rett til å redusere mangfoldet av liv på jorden uten at det er for å tilfredsstille vitale behov. Hva som er vitale behov kjenner vel de fleste igjen. Vi sløser i dag på mye, også stillheten.

Kanskje stillheten i naturen kan brukes til noe fornuftig? Bare det å sitte å se på fjellet som forandrer seg med lyset, det gjør noe med oss. Det snakker til oss i bilder om krefter som er langt større en det vi fatter, om tid som overgår vår fornuft og om stadig endring og påvirkning.

Bevissthet om naturens egenverdi kommer ut fra stillhet og ærlighet - Ut fra mange, mange dager og netter i naturen.

- Rypa min elskede, sa Jon Østeng Hov så vakkert.

Tenk at så mange av oss synes det er helt greit å klemme livet ut av de glitrende øynene dine under jakta. Vi har også vært med på å bøyes oss ned over flaksende og vettskremt rype i lyngen for å kvele den. Hvorfor? Var det egentlig høydepunktet på turen? Det er ikke matmangel som er motivasjonen til de fleste norske jegere. Hva er det da? Bare en hobby på linje med golf?

Vi mennesker har helt ubevisst satt oss over alt annet liv på denne kloden. Vi som innerst inne - og uten denne store hjernen - også bare er liv. Tenk om det var vår art som skulle bli vurdert ut ifra de samme smålige nyttekriterier som vi i dag utsetter de andre artene for?

I stillhet - og ekte ærlighet har mange funnet et slektskap til disse fuglene. Ikke det at vi ikke ville gått av veien for å spise ei rype om vi virkelig trengte det, men vår grådighetskultur har gått glipp av noe viktig her. Det biologiske mangfoldet tappes fordi vi går på autopilot og tror vi kan fortsette slik vi alltid har gjort - og nå helt uten både ærefrykt og takk.

Vi kan egentlig bruke fuglene som et instrument for å ”måle” hvordan det står til med moder jord, på samme måte som de gamle gruvearbeiderne brukte kanarifugler for å se om det var farlige konsentrasjoner av metangass, før de selv merket det. Nå er rypa på rødlista, det blinker i varsellampa.

Mange tenker at det først og fremst er et teknologisk og økonomisk spørsmål. Mange vil ikke gå så langt som å si at den økologiske krisen har noe med livsfilosofi å gjøre. Men det har den i aller høyeste grad.

Dyp i dypøkologi betyr i denne sammenheng at du går ned i de dypeste premisser for ditt eget liv, for hva du synes du selv er. Hva du mener om ditt forhold til din neste, de neste på jorden og til det vi kaller naturen.

Men hva har skjedd? Vi har forvaltet bort nesten alt sammen. Det er knapt en kvadratmeter igjen som får være helt i fred. Hver en art skal ”forvaltes” av oss mennesker. Jerven får ikke grave hiet sitt der den vil og bjørnen får ikke tasse rundt og gjøre det bjørner gjør. Ikke en gang i våre nasjonalparker og verneområder får dyrelivet leve fritt. Det jaktes og forvaltes over alt.

Naturen gir og naturen tar, det er virkelig tyngde i de ordene. En gang for ikke så veldig lenge siden var hele Norge dekket av en kilometer eller to med is. Reinen, blåstrupen, lappspurven og fjellrypa klarte seg gjennom den tunge tiden.

Ingen vet om de klarer å komme seg gjennom tyngden av mennesket på toppen av hele systemet, men naturen den ordner opp igjen. Det er slik det er! - Og den stillheten, og de fuglene, vi skal oppleve i vår - De er mer og mer verdt.

↧

Spinoza på tur

August 12, 2018, 7:58 am

≫ Next: Børgefjell 2018

≪ Previous: Mangfold og rikdom

Vi er på reise ut for å fotografere fugler for nå nærmer det seg vår, likevel har skogen fortsatt et vinterlig preg utenfor vinduene på bussen. Jeg tenker gjennom om jeg har husket alt av utstyr, men blir fort klar over at det uansett er for sent nå - og prøver derfor å vende tilbake til boka om filosofen Baruch Spinoza.

Ved siden av meg på bussen sitter en mann. Han har i lang tid latt fingeren gli over skjermen på den store mobiltelefonen. Han klarer tydeligvis ikke å bestemme seg for om han skal trykke ”liker” på et bilde av noen muffins. Kanskje vurderer han fram og tilbake om hva andre vil synes om at han trykker? Han analyserer tydeligvis, lar bildet forsvinne ned på siden, men blar opp og tilbake flere ganger. Fingeren rykker mot skjermen, og etter flere slike merkelige bevegelser bestemmer han seg raskt og lar fingeren prikke inn en ”like” på bildet.

Forundret har jeg blitt observatør til det mange i dag bruker mye av sin mentale kraft på. Det handler om egoet, om meg og mitt, hvem man er - eller rettere sagt; hvem man ønsker å framstå som. Livet begrenser seg ganske mye når du er mest opptatt av et bilde av en muffins, når du blir irritert over at butikken har sluttet å selge den ostetypen du er glad i eller at vegen din har for mange humper nå på våren. Det er sterke følelser knyttet til dette.

Det vi burde vært opptatt og opprørt over er jo at arter forsvinner fra naturen vår. At det brukes millioner av kroner på subsidier for å sprenge bort og asfaltere kystfjellene våre, reise vindmøller i urørt natur, skyte bjørnen fra helikopter - når den nå kommer våryr ut av hiet. Vi burde gråte over tapene, være opprørt over at det blir færre insekter og færre fugler, mindre liv rundt oss. Men det er vi altså ikke!

Moralen i oss, den gylne regel, den gjelder tydeligvis ikke for våre medskapninger. Vi er mest opptatt av meg og mitt, selv om vi vet at det vil straffe seg på sikt.

Hva er det med oss mennesker egentlig? Hva er det vi ikke forstår? Det opptar meg og derfor leser jeg mye filosofi. Nå skal jeg skrive litt om Spinoza, slik at både du og jeg kan huske hva han prøvde å fortelle oss 350 år før Iphone fantes.

Baruch Spinoza

Spinoza er den største panteisten (Gud er i alt og Alt er Gud) blant filosofene i vesten. Selv om hans arbeide ble neglisjert i omtrent hundre år etter hans død, tok romantikerne det opp igjen og behandlet det med ærbødighet. Siden har Spinoza alltid hatt sine beundrere som særlig har lagt vekt på den religiøse holdningen ovenfor helheten, overfor alt som eksisterer. Våre egne naturfilosofer som Arne Næss og Arne Johan Vetlesen har mange ganger referert til denne filosofen. For Næss ble han en del av livet, og spørsmålet: Hva er det jeg dypest sett står for? Henger igjen etter ”vennskapet” mellom de to.

- Følelser og emosjoner ligger til grunn for vår tenkning og for menneskets utforskning av virkeligheten, leser jeg. Spinozas filosofi har mye til felles med stoismen, men han skilte seg skarpt ut fra stoikerne i en ting: Han avviste kategorisk deres ide om at fornuft kunne vinne over følelser. Tvert imot, hevdet han, kan en følelse bare overvinnes av en sterkere følelse. For ham stod det avgjørende skillet mellom aktive og passive følelser – der de aktive følelsene er de en rasjonelt sett forstår og de passive følelsene de en ikke rasjonelt forstår. Utvikling er å forstå mer av dette samspillet.

Spinoza sier på en måte det Freud senere kom til å si; at vår vanlige tro på at vi er frie aktører, er en illusjon basert på det faktum at vi stort sett ikke er klar over de virkelige årsakene til våre handlinger. Hvis man ved refleksjon blir klar over dette, kan det frigjøre individet.

Frihet, hevder han, er å erkjenne naturens lover og så bøye sin vilje inn under disse

Må vi bruke timevis på sosiale medier? Eller kan det være at vi med innsikt forstår og skjønner at det finnes mange viktigere ting, tenker jeg. Det å vise barna våre at vi bryr oss, ta dem med ut i den naturen som har ført oss hit, la dem forstå at smaken av blåbær oppstår mellom deres sansing og smaksstoffene i bæret. At en million Iphoner aldri kan forklare deg hvordan denne smaken av blåbær er. At Facebook aldri kan gi deg smerte og sorg, sult og kulde, slik den virkelige verden faktisk kan.

Kanskje Spinoza har rett, at alt i naturen er besjelet og en del av helheten. Gud manifesterer seg gjennom naturlovene, er noe av det viktigste filosofen skrev inn i vår virkelighet. Dermed ansees ikke Gud å være utenfor verden, men han er heller ikke i verden. Han er verden sier filosofen. «Causa sui» som betyr «årsak i seg selv», er hans Spinozas ord.

Naturen i seg selv - og alt den den inneholder har en egenverdi, slik alle våre tanker også har en egenverdi. De fører oss videre, slik alle handlinger fører til nye handlinger, leser jeg. Dermed kan man ifølge Spinoza gjerne si at det fysiske universet er Guds legeme, men dette er bare en måte å se det på. En åndelig forståelse av Gud ville bare være en annen måte å erkjenne det samme vesenet på. Den samme dobbeltheten gjelder også oss selv mener Spinoza. De to fremtredelsesformer er sjel og legeme, ånd og materie.

Spinoza hevdet at det var absurd at menneskene lot seg besette av sine personlige problemer, de er ifølge han bare smålige bekymringer. Menneskene burde heller forsøke å se hvilken plass problemene våre har i helheten. Gjør vi det, vil vi se at de er ubetydelige, og dette vil hjelpe oss å leve med dem. Spinoza har et uforglemmelig bilde på denne ideen: «Vi bør se på våre liv under evighetens synsvinkel». Det latinske uttrykket han bruker, «sub specie aeternitatis», blir ofte benyttet fremdeles.

Mannen ved siden av meg, med fingeren på bildet av denne muffinsen hadde egentlig hatt godt av å lese dette. Spinoza lærer oss hvordan følelsene gir mening til menneskelivet og hvordan følelser kan ødelegge for oss. Spinozas filosofiske innsats består blant annet i at han nekter å skille hjerne og kropp. Vi kan tenke oss syke, vi kan gjøre skade om vi ikke reflekterer. Han er virkelig en helhetstenker. Hva gjør det med oss når Facebook blir viktigere enn sommerfugler?

Noen av Spinozas sitater som jeg ikke har oversatt fra min engelske bok:

• If you want the present to be different from the past, study the past.

• The more you struggle to live, the less you live. Give up the notion that you must be sure of what you are doing. Instead, surrender to what is real within you, for that alone is sure....you are above everything distressing.

• We are so constituted by Nature that we easily believe the things we hope for, but believe only with difficulty those we fear, and that we regard such things more or less highly than is just. This is the source of the superstitions by which men everywhere are troubled. For the rest, I don

• Nothing in nature is by chance... Something appears to be chance only because of our lack of knowledge.

• The more clearly you understand yourself and your emotions, the more you become a lover of what is.

• In the mind there is no absolute or free will; but the mind is determined to wish this or that by a cause, which has also been determined by another cause, and this last by another cause, and so on to infinity.

Bildene ble tatt på turen som ellers inneholdt, kulde, fuglesang, diskusjoner, smil, vask av hytte, god mat, stiv rygg, trøtte øyne og en god smak av helheten.

↧

Børgefjell 2018

August 17, 2018, 12:15 pm

≫ Next: Børgefjell 2018 - 2

≪ Previous: Spinoza på tur

Bjurelvens naturreservat må jo være et perfekt sted å starte årets fjellferie på. Her begynner eventyret for oss på denne 6. langturen vår i Børgefjell nasjonalpark. Naturreservatet, som ligger like opp til norskegrensa, er en vakker perle å gå gjennom på veien inn mot fjell, fugler, fiske og enkelt friluftsliv.

Det tar oss noen timer å sno oss langs elva som forsvinner ut og inn av bakken. Det svenske naturreservatet er formet i kalkgrunn som gir både frodige vekster og spennende detaljer i landskapet. De fem første kilometerne fra parkeringsplassen ved Leipikvatnet er det ordnet med både trapper og sti, men snart blir sporene etter menneskelig aktivitet mer usynlig.

Sekkene er alltid ekstra tunge på den første dagen av en langtur. Jeg blir gående og se på denne elva som forsvinner ned i bakken og dukker opp igjen som en kilde. Det rører noe i meg, jeg får en klar og bevist opplevelse av å være til. Hva er bevissthet? Smaken av blåbær etter en utmattende tur i fjellet. Kan en dessert på kjøpesentret erstatte det? En kilde i skogen når du er tørst. Kan en robot noen gang forstå? Bålets varme en februarnatt i storskogen. Kan du spille deg til den følelsen på PC?

Er ikke denne bevisstheten et samspill mellom rota og urskogen, mellom elva og meg, mellom de kildene som skaper alt dette grønne. Et skjørt og skjelvende samspill som det nærmest er umulig å beskrive. Her tar mennesket ofte fram sitt vakreste ord for å prøve å forklare. Forklare det som er så vanskelig å få en liten, men viktig smak av i hverdagen. Det er varmt akkurat denne sommerkvelden, noen innsekter suser rundt ørene og noen fugler er å se, inkludert en nydelig toppand som det er mulig å snike seg litt nærmere. Det gule i øyet fester seg i meg. Det blikket! Herlig!

Jeg går gjennom det lange gresset og ser på kveldslyset, tenker på naturen utenfor og naturen i meg. På lyset utenfor og lyset i meg. På livet utenfor og livet i meg. Hvordan alt henger sammen og hvorfor vi går her på disse lange turene i ferien hvert eneste år. - Vi går på tur for å ikke miste oss selv, sier Alette. Det er noe å tenke på, for i hverdagen føles det ofte som vi har mistet kontakten med naturen - både den utenfor oss og den i oss. Det er vel derfor vi trenger ferie, for å komme litt nærmere miraklet som vi alle er en del av.

Vi slår leir akkurat på riksgrensa. Alette har med seg et helt bibliotek i sekken, flere kilo som skal bæres gjennom fjellet. Aldri en dag uten bøker i hennes liv, og jeg er så heldig at jeg får bli en del av det når vi legger oss i soveposene. Hun leser fra Walden av Henry David Thoreau, en bok skrevet i 1854:

- Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter - slik det står skrevet i en gammel bok - som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.

- Overflødig rikdom kan bare kjøpe overflødigheter, leser Alette før hun legger ned boka. Vi lytter til elva og en klagende strandsnipe før vi sovner inn.

↧

Børgefjell 2018 - 2

August 19, 2018, 1:28 pm

≫ Next: Børgefjell 2018 - 3

≪ Previous: Børgefjell 2018

Vi våkner, pakker sammen teltet og begir oss inn mot det sør/østelige hjørnet av Børgefjell nasjonalpark. Det er andre dag på langturen vår denne ferien og vi skal ikke gå mange meter før vi igjen er i Norge og i Børgefjell. Med huset og senga på ryggen skal vi leve et enkelt liv noen dager, et liv uten så mye luksus, materielt mas og tidstyver.

Akkurat her på grensa ligger en vakker foss i elva, som har fått det enkle navnet Storfossen i Storelva. Litt lengre nord på kartet ligger Litlelva. Enkle navn som sikkert ble laget en gang da verden var mindre og folk slett ikke hadde så mye.

Vi har mange ganger lurt på om man var lykkeligere den gang, da man kunne glede seg over et eple eller et par nye ullstrømper. Disse turene har gitt oss et innblikk i akkurat det, gleden i de små ting - Noe har vi uten tvil mistet i vårt overflodssamfunn, sier Alette. Jeg må bare si meg enig. - Svært bortskjemte mennesker er sjelden fornøyd. Det er en stor glede å ha et telt når uværet kommer.

Det er noen fugler å se på veien opp den bratte lia mot snaufjellet, det er bjørkefink, blåstrupe, gulerle og ei røy med noen unger. Turen er varm, men våt. Det kommende døgnet har meteorologene lovt mye regn, derfor nevner jeg uværet. Vi har tenkt å ta en kort etappe i dag, få opp teltet ved Henriksvatn før de verste tordenbygene kommer rullende over himmelen. Bare ligge under teltduken å høre på at regn og torden hamrer løs utenfor. Lese litt i ei bok og være takknemlig for det lille man har.

Så holdt jeg litt rundt denne siste store bjørka nede ved elva. Uten å at jeg ba om å få noe sa jeg stille, takk. Du har allerede gitt litt never til noen som trengte det. Du har gitt oss luft, ny jord og boligtomt til en gråtrost. Takk for at du er så fin hvisket jeg. Også fikk jeg et lysende smil tilbake. En ekte sannhet på min veg.

Ikke mang tar seg i dag tid til å tenke over sammenhengene og takke for at vi er her. Takke for regnet som endelig kommer, for månen på himmelen som rører rundt i verdens hav og er med på å skape vår verden. Det er vel lenge siden vi fikk takket for sola som tørker oss opp og får fuglene til å synge igjen, takke for hjertet som slår og føttene som går, for den lufta vi kan puste inn og den maten vi kan spise.

Når vi sitter der i teltet leser Alette litt fra Walden igjen, den 150 år gamle boka som Henry David Thoreau en gang skrev: En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere. Slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, og dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe. Og at vi ikke bruker så mye tid på å gjøre bot for våre forsømte muligheter, på å gjøre det som vi betegner som plikt. Vi vasser jo nær sagt i vintersnø selv om sommeren er her.

Neste formiddag skinner sola igjen på fjellene rundt Henriksvatn. På tide med en litt lengre etappe.

↧

Børgefjell 2018 - 3

August 22, 2018, 12:49 pm

≫ Next: Børgefjell 2018 - 4

≪ Previous: Børgefjell 2018 - 2

Skyene trekker seg tilbake, sola gløtter frem, det er en varm dag, nærmest dampende etter alt regnet i går. Vi er på vei fra Henrikvatnet mot Orvatnet, der vi skal ta en lengre lunsj. Det er fint å ha noe slikt å se frem til når sekkene er tunge, kanskje blir det varmt nok til et bad også.

Både Alette og jeg noterer ofte på disse turene, tanker, drømmer og tema som kommer opp mens vi er i fjellet. - Beherske/begrense, har hun notert ned i boka, mens jeg har skrevet to sider om nesten det samme.

Det gjør noe med oss å være ute i dette landskapet. I regnværet i går kom det så klart for meg at vi mennesker egentlig har vokst opp i et miljø som sjelden har gjort oss fornøyd. Når det regner ønsker vi oss sol, når det blir for mye sol vil vi ha skyer. Når det blåser vil vi ha vindstille, men da kommer jo disse hersens stikkende insektene. Vi blir ikke helt fornøyd, men kanskje er det greit å være bevisst denne nedarvede følelsen?

Vi har gått en stund og diskutert denne konstante lengten etter en annen tilstand. Denne trangen i oss som sjelden fører til noe godt, dette ønsket om endring har ført oss langt av gårde. Kanskje for langt i noen retninger? For vi klarer vel ikke å beherske og begrense oss, vi har søkt beskyttelse og komfort, men slikt har alltid en konsekvens. Nye følelser som gjør oss misfornøyd, naturen har skapt oss slik. Jeg lover Alette å lese litt fra notatboka når vi får av oss sekkene og får noe i turkoppene. Nå er det på tide å lese landskapet og gå litt i stillhet, for vi gjør ofte det også.

På veien mot Orvatnet kommer noen rein helt innpå og kikker på oss. Det synes Baffin er veldig spennende. Her møter vi også våre første fjelljoer denne sommeren. Det skal vise seg at vi får se mange av dem i år, de har tydeligvis hatt et godt år. De fleste parene vi møter har to unger på vingene. Fjelljoen skaper mye liv i fjellet med sin flyge akrobatikk og sine tydelige lyder.

Det går fort nedover fra høyfjellet nå, gjennom kratt, kvist og skog, for vatnet ligger bare 540 meter over havet. Alette og Baffin er raskest i vannet for å avkjøle seg, men jeg kan skryte på meg flest bad i løpet av den to timer lange ferielunsjen på stranda.

Vi får tid til å spise, snakke og sove en dupp. Før vi pakker sammen drar jeg opp den grønne notatboka vår og leser:

- "I fjellet kles vi naken og nærmer oss kjernen av det vi er. Sansene blir sterke og klare, og det er jo egentlig gjennom disse sansene vi lever. Naturen står klarere fram nå og de lovmessigheter vi bærer på trer ut og kan beskrives: Vi er en art som sjelden helt fornøyd! Dette fører til en evig dans, kreativitet, komfort, hus, tak, møbler, biler, mobiltelefoner og savn. Savn etter det opprinnelige, savn etter stillhet, etter mindre jag og fred, men for fredelig må det ikke bli. Dette er beskrevet som ying og yang, balansen, kampen for å beherske og begrense seg."

"Gjennom utviklingen har vi kjørt kampen mot denne uroen i oss langt, kampen mot det naturlige. Vi har bygd oss bort fra ubehaget - tror vi, men har glemt naturens lov, uroa er skapt i miljøet vi kommer fra og den slipper ikke taket. Vi er misfornøyd med NÅ om vi ikke kan le litt av det som danser i oss. Denne dansen går uansett hvor vi er, på fjellet, i bilen, i varmen, i regnet og i sola. Hva skjer med deg som et levende vesen etter to år i en storby? Etter to år med for mye mat? Etter to år i pendler-kø?"

"Det er rart, men vi har kanskje glemt at vi må danse. Vi tror det er bedre foran skjermen, mer komfortabelt i en krok, i en myk stol – Langt, langt unna virkelighetens ballsal. Snart byr fru Natura meg, deg og oss alle opp til dans igjen. Det trenger ikke å bli den valsen vi liker best."

Vi har gått opp lia og satt opp teltet på snaufjellet like nord for Orvatnet. I kveld er det solnedgang og ufattelig vakkert i Børgefjell, en stor kontrast til gårdagen selvfølgelig. Men det er jo nettopp det som gjør disse turene så utrolig god for kropp og sjel. Vi er med på den dansen vi en gang ble født inn i - og vi ser den utfolde seg utenfor og inn i.

Alette avslutter dagen med noen ord fra «Walden» igjen: "Den enkle livsførsel som preget de såkalte primitive tider, medførte i det minste den fordel at mennesket kunne ferdes som kun en flyktig gjest i naturen. Når man hadde styrket seg med mat og søvn, tenkte en igjen på den videre ferden. Mennesket bodde så og si i telt her i verden, og vandret gjennom daler, over sletter eller fjelltopper. Men se, nå er mennesket blitt sine redskapers redskap! Vi slår ikke lenger leir for som en natt, men har slått oss ned på jorden og glemt himmelen".

↧

Børgefjell 2018 - 4

August 25, 2018, 2:16 am

≫ Next: Børgefjell 2018 - 5

≪ Previous: Børgefjell 2018 - 3

Sola skinner gjennom skylaget, og det ser ut til å bli en fin dag for å gå på tur, men det avhenger jo også litt av hvilken veg man velger - Ikke sant?

Turen vår går nå videre langs fjellsiden med en fantastisk utsikt til Orvatnet, snart ser vi også Getsvatnet der inne i Orvassdalen. I løpet av morgenen har vi kokt kaffe og prøvd å planlegge den videre ferden litt. Det er jo godt å ha en plan på hvordan vi skal gå, og løypa ser omtrent slik ut.

Det kjedeligste vil bli slutten, med mer enn to mil langs vegen på svensk side for å hente bilen igjen, men samtidig er det alltid litt mer givende å slippe å trampe i sine gamle spor på slutten av turen.

Det viser seg snart at valget om å gå langs fjellsiden var litt dårlig. Det blir bratt, skulle jeg ha solgt inn denne historien kommersielt, kan jeg godt si at jeg ser døden i hvitøyet. Jeg får nøye meg med å fortelle at det går bra, det gjør alltid det når man tar litt fornuftige valg og har en rolig fjellfrøken med på turen.

Turen blir litt enklere når vi kommer bort fra dalsiden og Luvlije-Sjeavrije (Luliefjellet), da flater terrenget mer ut og blir hyggeligere å gå i. Nå begynner vi også å møte litt andre fugler. Både snøspurven, boltiten og fjellrypa har hatt vellykkede hekkinger og har unger her oppe i høyden. I den frodige dalen nedenfor Såålejaevrie (Holmvatnet) er det virkelig godt å være. Her blir det en skikkelig rast denne feriedagen.

Det er fint å se på hvordan noen av fuglene spiller sitt teater foran oss for å lokke oss bort fra ungene. De ser virkelig skadet ut der de kryper og sleper vingene langs bakken. Boltiten gjør mange rare bevegelser og fanger raskt oppmerksomheten med lyder og flaksende vinger. Ulvehunden lar seg straks lure og vil mer en gjerne se hva som foregår der borte i lyngen.

Kanskje var dette det første teater vi mennesker lærte en gang i tiden? Nå spiller vi på hele verdensscenen i våre fjonge klær og masker. Hva kan vi gjøre med det alle ser, men ingen snakker om? I fjellet kan vi i hvert fall finne oss et sted der vi ikke forstyrrer fuglene når vi tar lunsj.

Vi bestemmer oss for å gå et lite stykke til, opp til et navnløst vann som ligger på omlag 900 meter, prøve fiskelykken og slå leir der for natta. Det er en fin leirplass, den vakre sommerkvelden forstyrres imidlertid av tåka. Ikke et napp og plutselig er det surt og kaldt. Det er vel bare å krype inn i teltet.

Alette har kommet seg langt ned i dunposen og har åpnet sin miniutgave av Andre Bjerkes «De dødes tjern». En klassiker hun har gått glipp av, og som hun nå leser høyt for meg. Selv syntes jeg dette var veldig spennende lesing da jeg hastet meg gjennom boka et sommerdøgn for mer enn 20 år siden. Den er minst like bra nå, og vi blir liggende lenge å lese om mysteriet ved tjernet.

"Uhyggefølelsen har ikke noe med en ytre åndeverden å bestille; den stammer fra en indre fortrengt verden i mennesket. Når et menneske er redd for spøkelser, er det dypest sett seg selv han er redd for; han frykter sitt eget gjenferd, den ubevisste, døde delen av seg selv. Den som plutselig får nytt og uhyggelig liv om natten. Han er redd for mørket fordi mørket appellerer til nattsiden i hans vesen: Ødeleggeren, morderen, rovdyret, alt det som kulturen i ham har overvunnet. Noe annet gjenferd eksisterer ikke", hevder psykoanalytikeren Kai Bugge i boka.

↧