Hulen i Varpvika, del 1

January 9, 2017, 10:20 am

Jeg liker å kjenne hvor jeg setter ned foten, virkelig kjenne etter hvordan sko, fot og kropp beveger seg i ett med naturen. Kjenne hvordan hvert eneste fottrinn er forskjellig her ute i skogen og fjellet. Fotsålen møter underlaget, mykt eller hardt - og pusten min som går lett eller tungt.

Slik blir man også oppmerksom på mye mer, på lyder, naturens forsiktige språk. Brisens svake rasling i bladene, noen dråper som faller, en humle som summer. Den virkelige lykken ligger i det å være ett med dette, de uanselige, små tingene som omgir oss.

Nå er vi på vei mot et nytt eventyr; en hule vi ikke har besøkt før, men som ligger på et ganske utilgjengelig sted. Vi har fått tips om å kikke ned i Varpvika ved Salsnes. Der er det egentlig lettest å komme til med båt, men vi er nysgjerrig og litt spent - og har altså lagt ut på tur denne augustdagen i 2016.

Vi må gjennom myrer, gammel granskog, opp langs en bekk og over et fjell. På ferden skremmer vi to elg på flukt over kystfjellene, vi kan bare beundre hvor fort de tar seg fram i det kronglete terrenget. På noen minutter har de tilbakelagt en imponerende avstand og fjernet seg fra oss. Det har jeg full forståelse for at de ønsker. Når du setter foten varsomt ned i skogen, og er litt oppmerksom, så skjønner du også at vår brutale framferd mot dyrene har en pris. Alt vi gjør har en konsekvens.

Noen fugler har vi derimot litt nærmere møter med. Det er fuglekongen som også er nysgjerrig når han hører jeg plystrer, en ung flaggspett som sitter stiv som en saltstøtte og tror det gjør han usynlig. Her er det mye å se, blåbær, sommerens siste blomster og en mengde små detaljer i naturen.

På de mange turene våre har vi ofte snakket om spiraler. Naturens eget mønster, helt fra de store galaksene ned til de minste kryp og vekster finnes spiraler. Et symbol mennesket også har hatt med seg lenge før de inntok hulene langs norskekysten.

Spiralen er livets syklus, utvikling, pust og kraft, et symbol fra tidligere tider og fra alle verdens hjørner. På megalitter og steinoppstillinger, som i dag virker helt mystiske, kan spiralmønstrene i helleristningene kanskje symbolisere veien inn i labyrinten, til døden, og eventuelt tilbake igjen, skapelse og undergang. Livets pust.

- Hegel og Marx mener at historien også er en spiral, sier Alette.
Vi har tatt en pause ved et lite vann. - Tesen møtes av sin antitese og ender i en syntese, som igjen fører til nye spiraler. Historien er en utviklingsprosess, som går frem og opp, i stadige motsetningers møte.

- Nå går dette kanskje litt for fort, svarer jeg. Henger vi med på runddansen?

Som problemløsere er vi mennesker eksperter. Møter vi frykten i en mørk hule så slår vi bare på lommelykta. Synteser på løpende bånd har ført hos dit vi er, men kanskje har vi i det siste glemt å rette lommelykta litt innover i oss selv. Ved å skyte det vi frykter, hugge det som står i veien og høste det vi klarer – Ja, så har vi glemt at vi selv er en del av spiralen. Å sage av greina man sitter på har også en konsekvens.

Nå står vi på en fjelltopp og skuer utover mot Nærøy og Vikna, havlandet ligger i vest, og rett nedenfor oss ligger Varpvika. Vi kan faktisk se hulen fra der vi står, men vi må innse at det vil ta veldig lang tid å komme seg ned dit i dette ville landskapet. Om noen timer kommer høstmørket krypende og kanskje er det ikke smart å fortsett nå. Det er tross alt naturen vi har med å gjøre.

Hulen får vente til neste helg, kanskje kan vi ordne båtskyss da? I mellomtiden kan du tygge på et lite dikt av Arnold Eidslott:

En tyv har tatt det beste fra meg

og båret det langt bort han har tatt

det beste men jeg vet ikke hva det er

men at det er det beste vet jeg fordi

mine fylte hender ikke gir meg glede

↧

Hulen i Varpvika, del 2

January 22, 2017, 12:23 pm

≫ Next: Ulv, ulv, ulv!!!

≪ Previous: Hulen i Varpvika, del 1

I det forrige innlegget skrev vi om en hule som ikke var så enkel å komme seg fram til uten båt, men en godværsdag i august fikk vi skyss og kunne legge ut på nok et lite hule-eventyr i Namdalen.

Vi har gått i land på Galtneset utenfor Salsnes. Jeg kikker ut på Folla, mens Alette er mest opptatt av å kikke på de store gravhaugene som en gang lå her. Det er flere av dem, men folk har gjennom tidene kastet på steinene og gravd. Nok et godt symbol på at ingenting er hellig i jakten på rikdom.

Det er stille, virkelig stille på havet, men to gråmåker kjemper om en småsei. Tenk at folk kan synes at måker er gjerrige bråkebøtter. Sannheten er vel at det man irriterer seg over - er det som gir gjenklang i den som irriterer seg. Måker henter i hvert fall ikke milliarder ut av oppdrett og har gullkraner på badet.

Men nå skal vi bare nyte stunden og ikke tenke for mye på en rar verden. Bare være på tur og oppleve, fylle opp noe inne i oss med denne lykken av en godværsdag.

- "Ja, ho e blank no Folla, berre helgedagen. Men du ska få sjå henne ein dag når ho snakkar alvor, da er ho eit vaksemenneske.” Jeg siterer Olav Duun og smiler, det gjør Alette også. For dette sitatet er det som oftes plukkes frem her ute på kysten. I fjor fikk vi det servert ni ganger på samme tur, av den samme gamle karen - Sitatet det hadde gjort inntrykk og satt godt, selv om korttidshukommelsen begynte å svikte!

Vi traver rolig gjennom et vilt landskap, først fra nesset og inn i Varpvika, også følger vi bekken videre oppover i fjellet. Vi møter på en varslende gjerdesmett, men ser ellers ingen mennesker på denne turen - som faktisk skal ta hele dagen.

Vi tar oss tid til å smake på bekken, virkelig smake og bli kjent med den. Nippe til den med tørre lepper og kjenne den friske og runde signaturen. Lytte til den og se på hvor vakker den er. Bare slik fylles vi opp av å være ute. Det nytter ikke å haste gjennom landskapet, man må virkelig kjenne på hva disse detaljene betyr.

Årets siste blomstrende blåknapper blir også undersøkt av et annet lite kryp på denne jord. Insektenes dorske gange om høsten er kanskje for oss slik vi er for trærne og som de er for steinene og fjellene? Det er mye å filosofere over i et slikt landskap, når man føler at man virkelig har tid til det.

Jeg tror det finnes nok av mennesker som bor der ute ved en bekk eller ved en blomstereng, som aldri har tatt seg tid til å ta noe av dette inn over seg.

Vi kommer stadig nærmere hulen der oppe i fjellsiden, den samme hulen som vi så ned på sist vi var her. Å være amatører i oppdagelser og huleforskning kan virkelig ta tid det. Noe denne dobbel-turen til Salsnes illustrer ganske godt.

Når vi endelig kommer fram kan vi slå fast at det er en ganske stor hule. Den er langt fra så dyp som Windfieldhula, som ligger på den andre siden av fjellet, men den er likevel kanskje 30-40 meter dyp og 10 meter høy under taket.

Hulen har helt sikkert blitt benyttet som skjulested og som oppholdsrom gjennom tidene. Vi finner mange beinrester og flere rester etter bålsteder. Vi er godt fornøyd med å ha besøkt dette hullet i verden, som så langt ikke er registrert noe sted.

Mens vi ser oss rundt her inne, kommer vi igjen inn på Platon og hans hulelignelse. Den er fortsatt veldig relevant, snart 2500 år etter at den ble skrevet ned.

- Folk flest er ifølge Platon kun opptatt av de daglige gjøremål i dette livet, sier Alette. - De er slavebundet til en annenrangs virkelighet, de tenker ikke, de følger bare sine følelser. Sint, sulten, gjerrig eller søvnig. - Vanlige mennesker er, i følge Platon, ikke i stand til å oppnå mystisk kontakt med de virkelige, fundamentale prinsipper som kun er tilgjengelige i den reelle virkelighet.

Hva er det vi leter etter på alle disse turene våre? Er det ikke en liten flik av virkeligheten bortenfor alt det "menneskeskapte" og nye. Noe som varer og har vart. Noe som kan redde oss fra de materialistiske kreftene som hele tiden lokker oss inn dit vi egentlig ikke vil?

Når vi nærmer oss bilen går høstsola ned i havet og farger fjellene slik at det varmer rundt hjertet.

Det er virkelig gull der ute i skogen, men ikke den typen gull de fleste forbinder med ordet. Vi må bak ordene og bak tankene.

↧

Ulv, ulv, ulv!!!

February 2, 2017, 1:28 pm

≫ Next: Frykt ikke!

≪ Previous: Hulen i Varpvika, del 2

Den som roper ulv, ulv uten grunn risikerer som kjent å ikke bli trodd når det virkelig gjelder.

Et stort flertall av Norges befolkning ønsker at vi skal ha en bærekraftig bestand av ulv i landet vårt, men en mindre gruppe har nok en gang hausa opp stemningen. Hva ligger egentlig til grunn for kravene om å få skyte over halvparten av ulvebestanden? Hvor mye truer egentlig disse ti-talls ulvene vår verden, vår mat og våre barn?

Den virkelige folkemeningen i Norge og vår miljøpolitikk sier helt klart at ulven har rett til å leve her på lik linje med Hubro og Hare. At naturmangfoldloven skal ligge til grunn for forvaltningen, det har de aller fleste politikerne vært enige om. Et bredt flertall av politikerne har også fulgt opp og ønsket å føre en forvaltning av ulv som sikrer dens overlevelse over tid.

Ulven hører hjemme i det norske landskapet, den er en sentral del av vår kulturhistorie og den spiller en viktig rolle i naturens økosystem. Vi skylder framtidens generasjoner å etterlate dem naturen i en så bra tilstand som mulig. All vitenskap viser at vi trenger hel natur, ikke stykkevis og delt. Naturen er ikke som en hage hvor man kan luke etter egen «smak og behag».

Ulv er ikke bare en naturlig del av landskapet vårt, den er også bra for naturen. Der spiller den en viktige rolle øverst i næringskjeden, den lever av hjortedyr, rensker ut de svakeste og holder bestander av rev nede. Ulvens rov bidrar til overlevelse for en rekke andre arter. Uten rovdyr har vi ikke intakte økosystemer, sier de fleste fagfolk.

Vi mennesker deler naturen med andre arter, og i likhet med all annen natur har ulven også egenverdi. Ulven har verdi i seg selv, og det er uetisk om vi som mennesker skulle prøve å utrydde ulven fra norsk natur, det har vi ingen rett til.

Interessen for ulvene i f.eks Østmarka er et uttrykk for den opplevelsesverdien ulven har. Bare tanken på at ulven lever og får unger så nær hovedstaden har en verdi for mange.

Skadepotensialet i forholdet menneske – ulv det er rått parti med mennesket som suverent mektigste og farligste part. Måten vi durer frem som blinde bulldosere over sårbar natur burde skremme vettet av oss. Antall ville dyr i verden har blitt halvert siden 1974. Det stilner i skogene og jo flere arter vi utrydder jo nærmere kommer vi selv stupet.

De virkelige farene vår verden står ovenfor i dag er overbefolkning, egoisme, naturødeleggelser, utryddelse av arter og til slutt ødeleggelse av vårt eget livsgrunnlag.

Det som forener alt liv er viktigere enn det som skiller. (Alette og Kjartan - 2017)

↧

Frykt ikke!

February 3, 2017, 11:54 am

≫ Next: NM i naturfoto, igjen

≪ Previous: Ulv, ulv, ulv!!!

Stakkars menneske, det er ikke lett å være oss. Her sitter vi i hver vår verden og tror alle at vi har så rett. Rett i vårt syn på verden, rett i vår tro og rett i vår frykt.

Mange av oss tror kanskje at vi ikke har noe sted å vende oss for å hente virkelig fakta. Vi har blitt fortalt at forskerne er betalt, nyhetene lyver og politikerne er påvirket. Ja, så da henter vi våre fakta ut fra Facebook, fra den gruppa der de samme menneskene deler og bekrefter vår frykt. Det er virkelig stakkars oss!

Har ikke alle egentlig en plikt til å undersøke ting litt bedre selv? Bør ikke vi etter gå fakta, helst selv undersøke om dyret, flyktningen eller mørket virkelig er så farlig som vi har blitt forestilt?

- Forestilt? Ja, blitt fortalt og påvirket til å tro. Projeksjon kalles det i psykologien når vi overfører ubehagelige tanker og følelser på andre. Fotografer vet hva en projektor er, så hva er det du projiserer ut i verden? Er det fakta eller frykt? Har du tenkt på ansvaret du har for den dette går utover? Objektet du snakker om.

Du skjønner vi mennesker kommer fra naturen og bærer på disse gamle mekanismene for følelser i hjernen, de som vi deler med dyrene. Problemet er at vi også har evnen til å forestille oss, lage historier og danne frykt for ting som ikke finnes.

Akkurat dette er vi stakkars mennesker veldig gode til, der slår vi alle andre i naturen, men er vi klar over det? At det er unikt for mennesket å bruke disse veldig enkle systemene og gjøre dem svært så komplisert.

Jo mindre bjørn som finnes, jo farligere kan dyret bli i våre forestillinger. Høres det forskrudd ut? Vel, forestillinger og historier har vært bra for oss, det har hjulpet oss, men vi må være veldig klar over at vi hver dag blir utsatt for dette, for frykten som ligger der fra gammelt av.

Det er bare å trykke på knappen så kommer forestillingen og spilles av på livets lerret.

Når våre følelser rettes mot noe eller noen så forestiller vi oss altså at dette objektet har noe skummelt ved seg. En ulv kan være farlig, en flyktning kan sprenge seg i lufta eller angripe med kniv. Vi har sett det, vi har hørt det og frykten er forståelig, men i stedet for å spre disse holdningene ansvarsløst rundt oss så har vi faktisk en fordømt plikt til å undersøke om det virkelig stemmer.

Vi må gå ut i verden å virkelig erfare om det vi hører fra andre virkelig kan være riktig, eller om det bare er eventyr i den virkelige verden. Er det livsfarlig å ligge i telt i Lierne? Er det skummelt å snakke med en psykisk syk person? Er det farlig å ha en flyktning som venn?

Frykt for fremmede gjør at vi vender oss bort, frykten for et rovdyr gjør selv landskapet dette rovdyret holder til i farlig for oss, uten at det i dag har rot i virkeligheten. Det er en av våre destruktive krefter, den kalles fremmedgjøring.

Likevel sprer mange disse forestillingene helt ansvarsløst rundt seg, og det uten å tenke på at de er forpliktet til å sjekke fakta. Vi må jo hver av oss undersøke om forestillingen virkelig stemmer. Så da sitter vi her da med disse gruppene våre på Facebook, stakkars oss!

Husk at angst gjør at vi har fokus på det som vi oppfatter som farlig, men vi må altså selv ta ansvar for å undersøke dette. Først da kan det skje en endring, og det trengs virkelig!

18. mars snakker vi blant annet om dette på Nordens største naturfotofestival. Kanskje kan du komme til Ski for å høre.

↧

NM i naturfoto, igjen

March 6, 2017, 1:29 pm

≫ Next: Fuglen som ble borte

≪ Previous: Frykt ikke!

Så har jeg etter seks år tatt mot til meg og meldt meg på NM i naturfoto i Villmarksliv. I 2010 ble laksefiskeren fra Formofoss "nesten"årets naturbilde, men den gang tapte jeg med 0,2 poeng.

Jeg hadde da deltatt i fire år på rad og luktet på topplasseringa flere år. I 2007 ble jeg nummer fire sammenlagt, i 2008 kom jeg på bronseplass og i 2009, da konkurransen gikk over til å bli et NM i naturfoto, så tok jeg på 2. plassen.

Etter det har jeg brukt minst mulig tid på å sitte å tenke på hvilke bilder juryen vil like best. Nå har jeg imidlertid kastet meg med i dette, og ser ikke fram til tida med øynene langt nede i bildearkivet. Jeg liker meg best ute jeg.

1. runde i konkurransen startet imidlertid bra med to gull og tre sølv, på disse fem bildene.

Gull - 45 poeng

Sølv - 38 poeng

Sølv - 37 poeng

Sølv - 35 poeng

Fotojakta har gjennom mer enn 40 år hatt deltakelse av en lang rekke kjente navn, vi som deltar i år kan vel være glad for de som holder seg unna. Om du følger med her så skal jeg fortelle hvordan det går i 2017.

↧

Fuglen som ble borte

March 13, 2017, 1:02 pm

≫ Next: Ustabilt, uro og uvær

≪ Previous: NM i naturfoto, igjen

Stillheten i Norges fjell krymper, selv nasjonalparkene er sterkt påvirket av mennesket. Det utenkelige har skjedd, rypa har havnet på rødlista.

Det er svært betenkelig at det som skulle være friområdene for naturen har blitt lekegrind for jegere og beitemark for store flokker med dyr som skal bli kjøtt for oss.

I et samfunn der vi eser ut og har problemer med å begrense oss på alle måter, så er altså jakt og produksjon av kjøtt viktigere enn at naturen får være i fred. Det er galskap!

Jeg er svært bekymret for noen av fugleartene i fjellet. Den nedadgående rypebestanden er virkelig en fare for verdens største falk, den utrolige jaktfalken. Jeg spør meg ofte om vi egentlig har kontroll på det som skjer? Hvor mange jaktfalk har vi?

I stedet for å skrike ut om farene så kan det av og til være lurt å se litt på historien, prøve å lære av det vi har gjort feil. I 1932 døde den siste storpræriejerpen (Tympanuchus cupido cupido) ut i USA, det er en klassisk historie om hvordan det går galt.

Det aller meste av den amerikanske prærien ble dyrket opp på slutten av 1800-tallet. Præriejerpa var opprinnelig et svært vanlig art langs østkysten av USA, men bestanden ble presset hardt ned – og små populasjoner går ofte mot en usikker fremtid.

I den første fasen førte oppdyrking til at leveområdene skrumpet inn, slik at bestanden sank. Samtidig ble fuglene selvfølgelig jaktet på. Storpræriejerpe var trolig den opprinnelige thanks giving middagen for mange norske nybyggere. Utbygginga av leveområder, jakt, tamkatter, hunder og alt som fører med utbygging var nok til å true artens overlevelse. I 1908 var det under 100 fugler igjen.

Den gang befant hele bestanden seg på en øy hvor de fikk være i fred, under strengt oppsyn. Dette gikk bra en liten stund til en serie tilfeldigheter førte til at bestanden kollapset. Det var både dårlige vintre og en skogbrann som tok knekken på fuglene. I 1917 var det nesten bare hanner igjen og innavl kombinert med sykdom gjorde at man i 1927 satt igjen med 13 individer.

I 1932 ble det aller siste individet sett av en ornitolog, som nesten kjørte over fuglen i forfjamselse.
Historien viser at når en art gradvis blir fratatt sine leveområder, og samtidig blir beskattet gjennom jakt, så kan det fort gå galt. Det er i grunnen noe å tenke på for oss alle.

↧

Ustabilt, uro og uvær

March 26, 2017, 2:25 pm

≫ Next: 2. runde i NM

≪ Previous: Fuglen som ble borte

Sporene etter snøskutere har laget stygge merker i fjellmyra, det snor seg en brei veg med gjørme innover i fjellet. Det er lite som er hellig for mennesket i dag, og det er fort gjort å bli forbanna når man kommer over slikt.

Jeg klarer ikke å bli særlig sint, men mer oppgitt over den vegen utviklingen har tatt oss alle. Snur jeg meg så ser jeg en lang veg med sprengt stein, plastikkmatter og asfalt sno seg gjennom det samme fjellet - og den samme naturen. Så hvorfor bli forbanna på fjellfolket som bare prøver å henge på i et samfunn som er fylt med et jag etter fortjeneste og materielle goder.

Vi kan i dag kjøre 250 ganger rundt jorda på det offentlige vegnet i Norge, men likevel roper vi etter at det skal bli bedre, breiere og mere av det. Når det kommer til vår egen komfort, vår egen sikkerhet og våre egne lommebøker, da spiller det ingen rolle hvordan det går med insekter eller fugler. Når det kommer til vareutvalget i butikken, da blir det stort engasjement.

Dermed blir det meste som ikke gir oss noe i pengeverdi - eller noe å putte i munnen - til en fiende av folket i dag. Selv skarven stakkar, den tar for mye fisk, i en verden der vi tømmer havene og fyller de med søppel. Det er forunderlig å betrakte seg selv i dette. Hva er det egentlig vi er i ferd med å bli?

Desto mer uro vi skaper, desto vanskeligere gjør vi det selvfølgelig både for oss selv og ikke minst for naturen. Det er vanskelig å leve i et ustabilt klima, et system i stadig endring. I våre varme hus, i biler og i den boblen vi lever i så er det kanskje ikke så lett å se dette, men prøv da å sette deg litt inn i hvordan det er å være en art i vår natur.

Du kan bruke empati også ovenfor våre medskapninger på jorda, selv om det faktisk gjør litt vondt i sjela. Hvordan har det vært å være en fugl denne vinteren?

Uro oppstår i systemer som er i oppløsning, i is som smelter og vann som koker. Det mens systemer som går inn i nedkjøling skaper ro. Det blir stille når isen fryser eller svartkjelen tas av bålet. Akkurat nå er vi med på en utvikling som går rett mot uro, uvær og ustabilitet. Det er ikke sikkert vi kan gjøre så mye med det? Det ser ikke slik ut!

Mange har lenge vært opptatt av denne boblende uroen som vi finner i mennesket. Det er egentlig godt å lese det Fridtjof Nansen skrev vinteren 1900, for da skjønner man at man ikke er sær. Det er faktisk verd å nevne dette igjen, for det har gått helt skeis 117 år etter at han skrev dette:

- Lang borte, dypt under disse hvite flatene, bølger samfunns-livet.

Ja, det livet ja - hva er det vi har gjort det til? En endeløs rekke trivialiteter og småtteri! – Og hva var det vi ønsket? Gjøre tilværelsen enklere, så vi kunne få utført det vi egentlig vil, og ikke få kreftene slukt opp på veien av alskens småtteri, av alt det vi ikke vil. Full utfoldelse – av våre evner, vår personlighet, vårt innerste vesen, det som vel danner betingelsen for all virkelig livslykke.

Hvor langt er vi nådd? Det går gale veien.

”Gjør slepet lengre, og du gjør vingene kortene” heter det. Men er det ikke just slepet vi arbeider på? Hver ny oppfinnelse, den kan gi lettelser, men øker fornødenheten og binder oss enda fastere i småtteriene. Livet blir mer og mer innviklet. Vi er kommet langt vekk fra teltet og kamelhårs-kappen! Kanskje alt for langt? Og vingene?

Det er den materielle utviklingen som har overtaket i Europas larmende samfunn. Og den åndelige utviklingen - Ja, hvem spør etter den? Det er mest som ytre luksus, materiell velvære, var blitt løsningen og målet, og mon det ikke for mange veier tyngre enn atskillig åndelige verdier.

Hvem har vel vilje og mot til å være enkel i dette samfunnet? Ja, hvis det da ikke kommer på moten. Ja MOTE! Tenk en kultur som hyller ”moten”. Uselvstendighetens, de utvaskede personligheters stempel. Det er ikke bare kvinner og narraktige mannfolk som renner etter moten. OG det blir bare verre og verre.

Med de stadige hurtige samferdselsmidler, så øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den ikke mange dager eller timer, og uten stans skifter det. I dette larmende jag er det ikke tid til å finne sin egen mening, så peser en av sted etter siste motes. En kan ikke bli oppdaget sittende igjen med en hatt, eller en mening som alt har blitt avleggs.

Hele vårt liv er innrettet på å virke på andre, ikke inn rettet slik som vi selv kunne ønske det, men slik de andre - hopen – vil. Slik bor vi, slik arbeider vi, slik kler vi oss, slik spiser vi, slik mener vi og slik elsker vi.

Hvor skal dette ende? Uten ro til smelting av de nye inntrykk, til selvfordypning, kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i dette moderne samfunn?

Det var altså Nansens ord fra 1900, og de peker mot noe der lengre frem. Vi har latt våre lyster løpe løpsk i produksjon, ødeleggelse og i oss selv. Skal vi nå ta ansvar eller overlate til naturkreftene å skaffe likevekt.

↧

2. runde i NM

April 2, 2017, 11:35 am

≫ Next: Påskelektyre

≪ Previous: Ustabilt, uro og uvær

2. runde i NM i naturfoto er bedømt, og dette ble dessverre ikke den beste runden. Tre sølv og to bronse gjør at flere fotografer går forbi på resultatlista.

Rein, 38 poeng og sølv

Samtidig er det flere som fikk hard medfart av juryen så det er veldig jevnt i toppen. Det er vel bare å satse på en bedre runde igjen, det er heldigvis veldig mange bilder å velge i.

Røyskatt, 37 poeng og sølv

Villmarksliv, 36 poeng og sølv

Boltit, 34 poeng og bronse

Helgeland, 34 poeng og bronse

Du kan lese mer om NM i naturfoto, og se en mengde fantastiske bilder fra norsk natur på bloggen for konkurransen: https://fotojakta.wordpress.com

↧

Påskelektyre

April 8, 2017, 11:05 am

≫ Next: Et hellig dyr?

≪ Previous: 2. runde i NM

Påska er fridager da mange av oss har litt tid til å være ut i naturen, og kanskje også sette av litt tid til å lese? Påskekrim med mord og blod er populært, men den masseutryddelsen som pågår utenfor boblen vi lever i - er kanskje viktigere å bruke litt tid på?

Du vet at vi lever i en verden der vi slipper å forholde oss til naturen, der vi kan velge å fornøye oss litt med den på en godværsdag, mens vi går inn i igjen til skjermene og den verden vi har skapt under tak og i trygge omgivelser. Ingen av oss klarer å forstå at vi forbruker jordens resurser i en skremmende fart, ingen av oss får føling med de ordene - ennå.

Spør barnet du kjenner følgende enkle spørsmål: - Er du klar over at det er skogen og plantene som gjør at vi kan puste? Hvor kommer rent vann fra? De fleste har ingen forhold til dette, men hvordan kan våre barn blir forvaltere av en natur som de ikke opplever å være en del av?

Vi må skape en kultur hvor vi gleder oss over verdiskapningen i naturen og setter mer pris på samvær med andre levende vesener - enn på å utnytte og drepe dem.

Det er et stort paradoks at mennesket er den første arten som har navngitt seg selv - da som den ”kloke apen” - samtidig som vi er i ferd med å bli den første arten som bevisst ødelegger sitt eget livsgrunnlag.

Hvis vi fortsetter å skape denne verden, der vekst og penger alltid teller mer enn ”å ta vare på” så har vi ingen fremtid på denne unike jordkloden.

Her kommer noen tips til viktig og god påskelektyre. Bøker som vi selv har satt stor pris på å lese.

”Mengele Zoo” av Gert Nygårdshaug`s fantastiske roman fra 1989. Boken tar opp temaer som miljøvern, nord-sør-konflikt og imperialisme, og ikke minst hvordan man velger å prioritere sine verdier. Lettlest og perfekt foran peisen på hytta.

”Livsfilosofi” av Arne Næss. Denne bør alle lese! Det er Arnes personlige bidrag om følelser og fornuft. Han ønsker å få flere mennesker i vårt samfunn til å ta sitt liv opp til ny vurdering og spørre: "Er det dette jeg vil?" Følelsene må få stor betydning når svaret skal finnes.

”Den sjette utryddelsen” av Elizabeth Kolbert. Hun ønsker å vekke ansvarsfølelse med denne prisbelønnede boken. Kolbert forteller om konsekvensene av at ikke bare enkeltarter, men hele økosystemer trues av utslettelse. I forordet skriver Dag O Hessen ”..at det kan skrives bøker som denne, gir et streif av håp...”

”Elvetid” av Sigmund Kvaløy Setreng. Denne boken handler om Sigmund Kvaløy Setreng sitt filosofiske arbeid, politiske engasjement og kunstneriske mangfold. I nært samarbeid med Sigmund og hans kone Kirsten har redaksjonen skapt en bok som gir innsyn i forfatterens og kunstnerens livslange engasjement for natur og menneske. ”Økofilosofi” kan høres ut som en innadvendt og abstrakt intellektuell virksomhet. Men økofilosofen fremfor andre, Sigmund Kvaløy Setreng (1934-2014), var en totalengasjert aktivist, et evig improviserende og nyskapende handlingsmenneske for naturens mangfold og for menneskeverdige levemåter og kulturer.

”Verdirevolusjon” av Erik Damman. For 40 år siden satte han Norge i brann, med boken og bevegelsen Framtiden i våre hender. 3000 mennesker deltok i åpningsmøtet, og to av tre nordmenn støttet etter hvert hans ideer. Gjennom denne boken vil han vekke oss på nytt. Ved å vise oss vår tid sett fra fremtiden demonstrerer Dammann hvilken risiko vi tar ved å fortsette som nå. Ved å trekke inn det feminine perspektiv viser han hvordan maskuline ledere er i ferd med å konkurrere kloden i senk. Allerede i 70-årene mente nordmenn flest at vi hadde nok, og at overforbruket gikk på bekostning av både naturressurser, rettferdighet og livsglede. Boken er kort, men innholdsrik.

”The Denial of Nature” - «miljøfilosofi i den globale kapitalismens æra» av Arne Johan Vetlesen. Mange har kanskje hørt han på Verdibørsen det siste året. Vetlesen utmerker seg som en skarp kritiker av forbrukersamfunnet. Denne boken blir av mange omtalt som et av de viktigste bidragene på lenge. Han bruker barnets umiddelbare forståelse av naturen som noe som er verdt å hilse på. Vår moderne, naturfremmedgjorte kultur lærer barnet at det å hilse på trærne og tjernet er barnslig. Vetlesen mener at vi må gjenskape en holdning til naturen der den respekten kommer tilbake.

- Kanskje er det på tide å fortelle barna våre at det ikke finnes håp lenger? Vi klarer ikke å redde verden. Håp gjør bare at vi klynger oss til masten på det synkende skipet. Nå er det på tide å hoppe, sier Vetlesen.

”Sapiens” av Yuval Noah Harari. I denne boken skildres Homo Sapiens liv fra den kognitive revolusjonen for 70 000 år siden, da vi angivelig fikk evnen til symbolsk kommunikasjon, og frem til i dag. En dramatisk tone slås an allerede i innledningen, når vi få høre at det er tvilsomt om Homo Sapiens vil finnes om 1000 år. En skikkelig påsketriller fra virkeligheten.

”En vakrere verden er mulig” av Charles Eisenstein: Denne tankevekkende boken tar opp mange viktige tema. Sosiale og økologiske kriser herjer, og vi tror verden kun kan forandres ved å kjempe imot det onde, som alltid er det eller de «andre» - Men det virker ikke. Det skaper bare mer hat, sier han.
En gang i forrige århundre følte vi at verden var på rett kurs. Vi trodde at fagfolk ville løse problemer med fattigdom, miljøødeleggelse, krig og elendighet. I dag er vi ikke like optimistiske. Etablerte autoriteter og systemer har ikke innfridd.

For de som foretrekker annen litteratur enn naturødeleggelser og menneskets galskap kan vi anbefale denne som er utrolig vakkert skrevet;

”Gutten” av Jón Kalman Stefánsson. Fantastiske skildringer fra Island. Jón Kalman Stefánssons tre romaner om Gutten har begeistret lesere og kritikere både i Norge og internasjonalt de siste årene. Et enestående epos om lykke og ulykke, om himmelen og bølgene, om sorgen og kjærligheten, om alle menneskenes drømmer i en liten fiskerlandsby ved havet en gang for litt over hundre år siden. Og om en gutt som er nødt til å bli voksen i en hard, men samtidig uforståelig vakker verden.

God påske!

↧

Et hellig dyr?

April 21, 2017, 10:07 am

≫ Next: Hula og døden

≪ Previous: Påskelektyre

Den opphausa rovdyrdebatten, som noen kanskje har fulgt med overraskelse det siste året, viser tydelig at vi mennesker har et variert genmateriale som slår ut i ulike fryktvarianter. Noen mennesker klarer å lese fakta og sette seg inn via andres erfaring om noe er farlig, mens andre tar rykter og gammel overtro for sannheter.

Rovdyrene har nærmest vært borte i en generasjon. Og det er selvfølgelig ikke rart at det blir litt usikkerhet når man igjen opplever disse i sitt nærmiljø. Men vi må huske på at menneskene i Norge har levd nært og tett på de store rovdyrene i tusenvis av år. Det var først på 1800-tallet da jordbruket økte/endret seg at man begynte å se på de store rovdyrene som irriterende bøller, som enkelte ganger forsynte seg av husdyrene.

Før dette kan man lese at de store rovdyrene var både hellige, viktige for naturen og noe man virkelig skulle behandle med stor ydmykhet og respekt. I Namdalen er det funnet en bjørnegrav hvor det er festet et smykke til bjørneskallen. Beina var plassert akkurat slik de sto på den levede bjørnen, for man ønsket jo at dette hellige dyret som man hadde blitt gitt i gave fra naturen skulle komme tilbake igjen.

Bjørneskallen ligger i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim

Samene betraktet bjørnen som et helt spesielt dyr i skogen, et overordnet dyr som kaltes skogbonden eller skogens konge. Den var regnet som et hellig dyr, nærmest som en guddomsmakt. På samme måte betraktet sibirske folk bjørnen som jordens gud som de sverget sin helligste ed til. Bjørneritualer er kjent fra Skandinavia i vest til Beringstredet i øst så bjørnegrava fra Salfjellet er ikke unik. Tradisjonen knyttet til bjørnen fortsatte enkelte steder helt inn på 1900-tallet. Historiens spor tyder på at dette er en del av en fangs-tradisjon som har levd i mer enn 5000 år i de nordlige deler av verden.

Tenk da på hvordan vi behandler bjørnen i dag, hva vi føler for dette dyret. Tenk på kontrasten mellom en 5000 år lang tradisjon med ydmykhet og ærefrykt - og de siste 100 års galskap. Hva sier dette deg om menneskenes forhold til naturen? Hvor fremmedgjort har vi ikke blitt når ”statens bødler” jakter på bjørnen fra helikopter i Trøndelag. Årsaken er at den har spist elg – og potensielt kanskje kan være en fare for beitedyr til sommeren?

I dag er det bare brøkdeler igjen av de store bestandene av bjørn, jerv, gaupe og ulv som det en gang var i landet vårt. Det var ingen hysteriske tilstander på setrene før i tiden når bjørnen tok seg en sveip innom. Budeiene ordnet stort sett opp selv, ved å rope litt - eller gå ut med våpen som høygaffel eller fakkel. I Selbu finnes mange historier fra setrene som ble besøkt av bjørn. Ingen reaksjoner var i nærheten av det vi ser i media i dag. I forrige uke så en jente på 10 år en ulv på vei til skolen, hun synes det var veldig skremmende. VG glemte å skrive at hun satt i en bil, så noen stor fare var det nok ikke. Det er vel egentlig langt farligere å sitte i den bilen.

Rovdyra har alltid hatt en plass i menneskene liv. De befolket Norge lenge før menneskene kom ruslende etter villreinen da istiden begynte å slippe taket. Skal vår fremmedgjøring føre til at vi utrydder disse fra landet vårt, da har vi lite håp for annen natur også. Da er det bare vi - og vårt kortsiktige ego som gjelder.

Rovdyr er en del av naturen og i forarbeidene til viltloven fremgår det at det er fellesskapet som eier viltet i Norge, og ikke grunneierne. Der står blant annet: "Det har alltid vært norsk rettsoppfatning at viltet selv ikke er gjenstand for eiendomsrett. Det er førsteretten til å disponere jakt- og fangstmuligheten innenfor rammen av gjeldende regler som tilhører grunneier" og "det er viktig å understreke at det å ta vare på dyrelivet i naturen, har forrang fremfor oppgavene med fordeling. I viltforvaltningen som i annen forvaltning av fornybare ressurser, er det overskuddet som kan fordeles, mens kapitalen, produksjonsevnen i naturen, skal bevares."

Hvis det er slik som flere av våre NINA forskere har slått fast via forskning de siste årene at rovdyrhatet bunner i sosiale konflikter så hjelper det fint lite å minimere rovdyrbestandene enda mer. Det er hos menneskene problemet ligger. Hvis 5 millioner nordmenn ikke klarer å dele landet med 125 bjørner, da er det vel kanskje vi som må endre oss?

↧

Hula og døden

April 25, 2017, 12:57 pm

≫ Next: NM i naturfoto, runde 3

≪ Previous: Et hellig dyr?

Når mørket fra huleåpningen blir tydelig, har jeg tenkt på det mange ganger. Fra stedet der inne, hvor lyset ikke slipper til, hvisker vinden noen sannhetsord inn i sjela mi.

Det skjer oss dessverre alle, beskjeden kommer og magen tømmes for luft. Døden har danset inn i livet og alt blir forandret, det er ikke til å holde ut. Det føles kanskje som om noen har slått deg så hardt at du ikke kan trekke pusten igjen, hjertet er ikke lenger der det var. Bare noen knappe ord i telefonen får solen til å slokne, himmelen forsvinner og sommerfuglene faller til jorden.

Beskjeden du fikk snur hele verden på hodet, vannet flommer inn over land, vårens fuglesang fryser til is og alt det vakre blir helt betydningsløst. Hvem bryr seg om kjærlighet, lys og lek nå når alt er svart.

Gledesdager som 17. mai og juleaften blir et helvete å se frem til, og i de nærmeste dagene er kanskje bildet av han det viktigste du kan holde dine hender fast rundt, en av hennes hårspenner på badet kan få deg til å falle sammen eller den vesle kosebamsen starter flommen igjen og igjen. Nei, det er faktisk ikke til å holde ut, men det skjer oss alle og vi bør egentlig ha det som bakteppe i hver dag vi trer inn i.

Jeg tror for min del at alle disse turene våre inn i huler og grotter har gjort noe med synet på lys og mørke, på liv og død. På det svarte og hvite - og de små røde figurene på fjellveggen. Tenk så heldig vi er - vi som er her i livet, dette urettferdige, uutholdelige rasket. Dette livet er jo det eneste som vi helt sikkert har. Og dette livet kan faktisk bli mye vakrere med døden som bakteppe, og ikke minst kan det bli mye mer betydningsfult. Vi skal jo alle dø, og denne døden - Kan den også være en ny start?

Nå tenker jeg altså ikke på liv etter døden, på sjel og ånd. - Nei, det lar jeg ligge. Livet er det eneste her på jorda som vi virkelig kan klamre oss fast i, og selv om vi drømmer om noe annet - lysår unna oss, så er dette også den eneste jorda vi faktisk kjenner.

Likevel kan denne døden altså gjøre noe med alt det som betyr noe i livene våre. Den nye Iphonen, de nye skoene, de nye oppdagelsene, regningene, den irriterende plystringa, fuglesang og havets bølger - alt får en ny farge sett i forhold til dette mørket. Var du egentlig god nok?

En vakker forestilling kan være det at jorden er en kjærlighetsmaskin, at vi er her for å lære mer om det som virkelig betyr noe. Det er tøft å innrømme det, men der er døden den beste læremester, uansett hvor urettferdig det virker. Den forferdelige følelsen i magen og hjertet, sorgen og smerten, har noe å lære oss alle.

Slik sett er døden alltid ny start, en ny mulighet til å se - naturen for det den er, alt i stedet for en. - I et lite hviskende pust over hav, skog og fjell fikk vi være en ørliten del av denne fantastiske jorden. Om du stopper opp så kan du høre hva vinden hvisker ut fra den mørke huleåpningen.

Ta det med deg inn i framtida - inn i sjela som ikke bare er min eller din, men som tilhører alle.

↧

NM i naturfoto, runde 3

May 5, 2017, 12:10 pm

≫ Next: Netter i vårskogen

≪ Previous: Hula og døden

Fem sølv - på fem bilder, det ble resultatet etter at tredje runde i NM i naturfoto nå er bedømt. Med det gjorde jeg et sprang oppover på resultatlista igjen, og ligger nå på sjetteplass sammenlagt etter tre runder, med 570 poeng.

Her kan du se mine bilder fra denne runden, fra det beste til dårligste - i følge juryen.

Træna, 41 poeng - og sølv

Frosk - 39 poeng, sølv

Måkro, 38 poeng - sølv

Salsnes (Vassleia), 37 poeng - sølv

Hare, 36 poeng - sølv

↧

Netter i vårskogen

May 10, 2017, 11:57 am

≫ Next: NM i naturfoto, runde 4

≪ Previous: NM i naturfoto, runde 3

Nordavinden suser gjennom bar og kvist, spiller sin melodi på de forskjellige trærne, mens en rødstrupe forsiktig stemmer i mellom kastene. Vi ligger sammen med røsslyng og myke moser, mens sola farger de øverste toppene i landskapet med en dyp, varm farge.

Denne våren har vi virkelig vært mye ute, kanskje fordi det går mot slutten? Et menneske har jo ikke så mange vårer i løpet av sitt korte livssukk her på jorda? Hvis jeg tenker på livet som en kort båtreise så er jeg nok godt over halvveis, om jeg da ikke skulle gå på et skjær - slik mange gjør.

Uansett er det over snart, og hva vi fyller denne reisen med har jo litt å si når man begynner å skimte slutten. Gjør vi det som gjør oss glad? Det som gir oss fred på ferden? Og hva gjør vi for at de som kommer etter oss skal få en fin tur?

Alette og jeg har snakket mye om det. – Uansett hva vi fyller denne ferden med så kommer vi alle frem til slutt, sier hun. Mange kaver rundt og springer så mye på denne båtferden at det snart er vanskelig å høre vannet skvulpe eller skogen suse.

Her bygges det ut nye småkraftverk, nye strømlinjer, nye vindmøller, nye naturområder - og alt dette skal redde oss på dette ville seilaset, som jo egentlig er så utrolig vakkert - om vi bare kunne lagt oss ned litt for å lytte og undre over vinden og fuglesangen.

Det ser altså ut til å nærme seg slutten for mer enn oss. Masseutryddelsen må vi for all del ikke fnyse av, det vil i så fall være vår største synd på jorden, men den virker vel litt fjern fra oss ennå. Vi ser liksom ikke konsekvensene så godt, den rammer ikke oss selv ennå. Mange er det heldigvis som har lagt merke til at det nå er mindre fugler, færre sommerfugler og bier. Noe har skjedd bare på den korte tida vi har brukt på reisen.

- Hysj! Nå synger måltrosten også, jeg tror det ligner på den gamle barneregla: - Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. Fortsetter hver generasjon på denne måten blir det i hvert fall ikke mye i neven om noen år.

Nei, det nærmer seg altså slutten, bakom synger skogene er bare en illusjon, for bak inngrepene i naturen ligger nå nye inngrep - Snart er det ikke mer stillhet igjen i verden. Det er ikke rart man får lyst til å rømme, ligge på ryggen en vårkveld i mai å se rugda flakse forbi. Å ligge slik i skogen betyr ikke at man ønsker å snu ryggen til verden, men heller at man ønsker å se den litt tydeligere, det burde flere gjøre.

Alle de ledere som har bestemt seg for å kjøre anleggsmaskiner over gjerdesmettens reirplass, legge humlas blåbærlyng under asfalt og strekke nye ledninger over rugdas trekkruter - Alle de burde oppsøke regn, røsslyng, rødstrupe og rugde - for å tenke litt på hva dette livet er, og at vi alle kommer fram uansett hva vi fyller det med.

↧

NM i naturfoto, runde 4

June 11, 2017, 1:15 pm

≫ Next: Natt i juni

≪ Previous: Netter i vårskogen

Fjerde runde i NM i naturfoto er over. Denne gang med ett gull, tre sølv og en bronsje til meg. Med det holder jeg stand, men de flinke karene (Magnar Lien og Bernt Østhus) som ligger helt i toppen rykker fra.

Havørna i landskapet fikk 45 poeng og gull, lappiplerke fikk 42 poeng og sølv, det samme (42 poeng) fikk skarvene (Midtsommernatt).

Siklebjørne fikk også sølv med 37 poeng, mens mennesket i storm fikk 34 poeng og bronse.

↧

Natt i juni

June 13, 2017, 2:24 pm

≫ Next: NM i Naturfoto, Runde 5

≪ Previous: NM i naturfoto, runde 4

Nå er den grønn og stille, lyset er vått og mykt - Juninatta gjør noe med alle, den har noe helt spesielt over seg, om den er lys og varm eller fylt av fuktighet og grønnfarge.

I kveld er det som om noen har dratt penselen med grå/blå vannfarger over landskapet, forsøkt å skjule alle detaljer. Helt mørkt blir det ikke, selv etter mange lag.

De sølvgrå nattsvermerne har gjemt seg under strå og blader. Selv mygga er fuktig og henger der med våte vinger, om du tar deg tid til å se etter. De fleste av oss mennesker har også gjemt seg under tak og dyner, men her går vi.

Dette er den tida da du har sjansen til å se en grevling, en vaggende kar som lukter rundt og stikker nesen dypt ned i jorda på jakt etter favorittkosten, meitemark. Er du heldig kan du se helt inn i de vaktsomme øynene på dyret, høre at den graver og tygger, helt til du lager en forsiktig lyd - Da skvetter den opp!

Det er litt av en opplevelse i forhold til å kjøre forbi en blodig pelsdott på vegen. Slik er det nemlig vi oftest opplever grevlingen, påkjørsler er den største dødsårsaken.

Men nå i juninatta står de fleste bilene. De mekaniske lydene fra skogsmaskinene, anleggsmaskinene, gravemaskinene, grusbilene og helikoptrene har stort sett stilnet.

Bare en svarttrost blåser ut noen fløyelsmyke, spørrende toner der inne i skodda. Nesten som om den føler på stemningen selv. Eller er det kanskje Alette og jeg som bare er ett med alt dette, og dermed føler på helheten og toner som virker ekstra myke?

Vi har ofte snakket om dette med å hel-se jorda og verden rundt oss, at alt har det bra. Hvor god helse har vi om det vi er glad i blir ødelagt? Om barna våre er syke? Om mennesker og naturen vi er glad i ikke er frisk?

Det er åpenbart at god helse handler om mye mer enn oss selv. Likevel er det svært vanskelig å få dette inn i den politikken som føres i vestlige samfunn. Her handler det mest om hvordan JEG har det.

I denne juninatta blir vi to i hvert fall enig om at felleskapet med grevlingen, med juniblomster og alt levende rundt oss gir en langt større glede enn kamp om kroner og makt, egennytte og materielle goder.

Samfunet vårt er i en økende grad tilrettelagt etter det politikerne mener å vite om mennesket, om det noen har fortalt dem at vi ønsker oss. Har de og vi egentlig peiling på hvor vi ønsker oss - når vi endelig skal gå til ro i natt. Hva er våre dypeste drømmer og egentlige verdier? Vil den mest fredfylte drømmen handle om flislagte kjøpesentre eller om en eng med juniblomster og sommerfugler?

Plutselig peker Alette mot øst, sola er på veg gjennom tåka. Det er snart junimorgen, det er nok på tide å ta et dykk inn i drømmene - om man skal beholde helsa.

↧

NM i Naturfoto, Runde 5

August 11, 2017, 1:29 am

≫ Next: NM i naturfoto, runde 6

≪ Previous: Natt i juni

Halvveis i NM i naturfoto, når resultatene fra runde nummer fem er klar. Juryen ga meg ett gull og fire sølv, med ganske høy poengsum. Dermed klatret jeg opp til en fjerdeplass sammenlagt.

Sommer, 45 poeng og gull

Gjerdesmett, 44 poeng og sølv

Skarv, 43 poeng og sølv

Måke, 39 poeng og sølv

Teist, 37 poeng og sølv

Magnar Lien leder fortsatt, Bernt Østhus er god nummer to og Steffen Johnsen er inne på tredjeplass med hele fem gullbilder denne runden. Det er tett i rekkene nedover, så det kan bli spennende utover høsten.

↧

NM i naturfoto, runde 6

August 30, 2017, 12:43 am

≫ Next: Børgefjell 2017, del 1

≪ Previous: NM i Naturfoto, Runde 5

Runde 6 ble slett ikke så bra som jeg hadde trodd, og spesielt skuffet ble jeg over at landskapsbildet fra Børgefjell ikke falt bedre i smak. Jeg synes det er lettere å plukke fugle- og dyrebilder til konkurransen. Denne gang ble det 1 gull, 2 svake sølv og 2 bronse.

Løvsanger, 45 poeng og gull

Kongeørn, 37 poeng og sølv

Toppskarv, 36 poeng og sølv

Jetnam, 34 poeng og bronse

Orrfugl, 34 poeng og bronse

Flere bilder og mer om konkurransen finner du her: https://fotojakta.files.wordpress.com

↧

Børgefjell 2017, del 1

September 3, 2017, 1:14 pm

≫ Next: Børgefjell 2017, del 2

≪ Previous: NM i naturfoto, runde 6

Bilturen har vært lang, men nå er vi endelig på plass øverst i Susendal i Nordland. Langs vegen har vi sett folk med myggnett og hettene trukket godt nedover ørene. Vi skjønner hva som venter, sola skinner fra en lav vinkel innover Børgefjellmassivet og det sitrer litt i kroppen. Forventning, spenning og glede - for snart er vi på langtur igjen. 14 dager med telt og sovepose i Børgefjell nasjonalpark.

Det er en lørdagskveld i slutten av juli at vi starter ut fra Storvollen. Det er nå femte året at vi legger ferien vår hit til fjellet, men for første gang starter vi langturen fra Susendal. I år har vi egentlig ikke de store planene, vi skal bare på tur for å se hvor formen og lysta, naturen og været fører oss. Det er alltid spennende å være i nytt terreng, vi følger en sti i flott fjellbjørkeskog langs Tiplingelva innover mot Østre Tiplingen. Sekkene er tunge, selv ulvehunden Baffin bærer tungt nå de første dagene – 14 kilo med hundemat.

I skogen hopper små gråtrostunger, bjørkefink og gråsisik rundt oss. En grå fluesnapper har også fått ut ungene og en dvergfalk er på jakt etter en strandsnipe ved elva, men først og fremst er det biologiske mangfoldet preget av mygg. Det er i grunnen ikke så rart at fuglene trives her og kommer hit hvert år for å gi livet videre til nye generasjoner av fjærkledde små mirakler.

Hvorfor er vi på fjellet i ferien? Hvem er vi her ute? Vi er løsrevet fra tiden, titler, arbeidspress og klokkeslett. Vi er bare liv sammen med alt det andre livet. Her oppe innser vi at vi ikke er bedre eller større enn mygg og myrull. Vi er alle liv som vil leve og vi er sammen om det alle i fjellet. Det er godt å kjenne på tidløsheten i dette landskapet, i en natur som har vært uforandret i hundrevis, ja tusenvis av år.

Kan vi virkelig leve gode liv i en natur uten heiloen som skriker sin såre røst på fjellet, uten bjørnen som legger seg fredelig til søvn hver høst for å stå opp igjen neste vår, uten jaktfalken, hare og rype? Alle disse står på den norske rødlista over arter som står i fare for å bli utryddet.

Ferien i fjellet forteller oss så mye om hvem vi er og hva vi gjør. Tiden strekkes og det blir sannhet i ordene: De timer som teller er de timer som ikke telles.

Etter en kort vandring langs elva, har vi nå kommet fram til Østre Tipplingan. Vi tar en liten hvil, men mygga gjør den nok mye kortere enn hva vi hadde tenkt og trengt. Et bilde opp mot kveldshimmelen viser hvorfor vi allerede nå bestemmer oss for å brekke av oppover mot fjellet og litt mer åpent terreng. Forhåpentligvis kan det være en litt mer hjelpende vind der oppe i høyden. Myggmidler har vi ikke med oss på tur, vi er ikke av de som tror på at bruk av gift mot naturen er den rette vegen å gå, mygga er også liv som vi trenger her på jorda – selv om vi akkurat nå kunne ønsket at det var litt mindre av den.

Når terrenget åpner seg, og noen små vann dukker opp i landskapet, begynner vi å snakke om å finne feriens første teltplass. Vi ser også for oss et lite bål og litt mat til kvelds, og akkurat slik ender den første dagen av årets ferie. Vi blir fort enige om at dette er den fineste starten vi noen gang har hatt på en langtur i fjellet.

Fortsettelse følger....

↧

Børgefjell 2017, del 2

September 5, 2017, 1:50 pm

≫ Next: Børgefjell 2017, del 3

≪ Previous: Børgefjell 2017, del 1

Den andre dagen av vår fjellferie våkner vi til strålende vær. Vi tar oss derfor god tid med frokost, kaffe og et lite dykk ned i bøkene som er med på fjellet. Det er Dag O. Hessen, "Natur - hva skal vi med den?" og det er Jón Kalman Stefánsson, “Fiskene har ingen føtter.”

Utpå formiddagen pakker vi sammen teltet og gjør oss klar til neste etappe av turen. Vi smetter under reingjerdet og inn i selve nasjonalparken. Vi har bestemt oss for å gå mot Rainesklumpen, også ta ned vest for denne godt synlige kjempen her nord/øst i Børgefjell. Da vil vi i løpet av dagen være nede ved Rotnan, et system av vann, kulper og bekker som isen har lagt igjen i 1000 meters høyde.

Der skal vi slå leir neste gang tror vi, for etter tre - fire timers vandring er det forandring i planene. Vi har akkurat satt oss ned for å koke en sein lunsj når en gigantisk vegg av skyer trekker mot oss fra sør/vest. Det er bare å slå opp teltet igjen, dette vannet ønsker vi helst ikke å ha i hodet her oppe i høyden.

Vi ligger i teltet og hører på vær og vind. Plukker frem boka og leser mer av biologen Dag O. Hessen. Han skriver:
"Opphold i natur det krever ikke, det bare gir. Eller det krever en mer spontan oppmerksomhet og det involverer mer av de gamle hjerneavsnittene ”reptilhjernen”.

Det er mental batteriladning når disse gamle hjerneavsnittene avlaster de overstimulerte moderne hjerneavsnittene. Konklusjonen er ikke at vi skal leve hele liv isolert i skogene og fjellene fri fra strømmen av e-poster og meldinger, men kanskje av og til.

En rekke helseundersøkelse slår ensidig fast at å oppholde seg i natur gir en mental pluss effekt.
Mange av oss vet ikke om noe mer stressfremmende enn den frihetsberøvelse som følger av et par timer på et kjøpesenter, for eksempel på en lørdag mens sola skinner ute. Dette er nå også vitenskapelig bevist. Høyt blodtrykk og hodepine er veldokumenterte effekter av mylder og innestengthet på kjøpesentre."

Etter et par timer med regn, lesing og en liten høneblund så er været bedre. Blå skyer har trukket over oss og har lagt seg lengre opp i Nordland. Vi pakker sammen, for andre gang denne dagen, og begir oss videre i vår ferd mot Rotnan. 14 dager i Børgefjell skal også gi litt tid til lesing - eller bare det å sitte stille og lytte til fjellets så forsiktige og vare lyder. Det er et språk der som vi nesten har glemt i vårt støyende samfunn.

En sandlos varsomme pip i fjell-brisen rører en streng inne i oss, en som vi nesten hadde glemt fantes der. Kald vind og surt vær forteller oss at vi faktisk tåler mye mer enn det vi til daglig blir utsatt for. Vi hører hjemme her i naturen, vi har savnet dette.

Utpå kveldinga er vi kommet til målet for etappen. Vi er slitne etter å ha båret på disse litt for tunge sekkene, men vi bruker likevel litt ekstra tid på å lete opp en skikkelig teltplass.

Det blir nok mye regn det kommende døgnet og da er det greit å ha god jord under oss. Vi snakker om og forbereder oss på å bli liggende i ro her ved Rotnan.

Dagen slutter med at Alette leser høyt fra Islendingen som har blitt med oss på turen: ".. han snur seg, ser utover havet, husker ikke sist han tenkte på lykken, det har vært for mye å gjøre, og det går opp for ham, nå når det kanskje er for sent, at mennesket mister det de ikke tar vare på, det de ikke pleier og passer på."

"Fiskene har ingen føtter", er en bok om å gå seg vill i livet, i hverdagen og i trivialitetene. Hva skjer når vi glemmer hvorfor vi lever? At vi er en del av et prosjekt som er langt større enn oss selv. Blir vi fanget i det vi kaller skjebnen, kommer vi til å gå rett på veggen. For vi har faktisk muligheter til å velge, vi kan velge livet, naturen, skjønnheten og det gode, selv om denne elendige hjernen vår prøver å fortelle oss noe annet på mange forskjellige måter.

Neste dag roter vi bare rundt ved Rotnan, vi treffer to fiskere som har tatt en litt lettere vei inn. De har blitt fløyet med helikopter til svenskegrensa. Ja, det er også et valg og en mulighet.

↧

Børgefjell 2017, del 3

September 14, 2017, 1:38 pm

≫ Next: Børgefjell 2017, del 4

≪ Previous: Børgefjell 2017, del 2

Vi har tatt det litt rolig ved Rotnan i Børgefjell, og slappet av et ekstra døgn. Det er slett ikke vanskelig å få tida til å gå når man er inne i fjellet, for det er langt fra kjedelig. Vi starter dagen med et friskt bad, også går det slag i slag.

Vi har fisket og kikket oss rundt, men først og fremst har vi bare gjort akkurat det kroppen trengte nå. Det er sjelden man tar seg tid til å lytte skikkelig til hva den ønsker. Derfor har vi brukt mye tid i soveposene, lest og dormet, fulgt samme rytme som ulvehunden Baffin. Strukket på beina når det krevdes – eller når lyset ble så fint at man bare måtte ut for å få med seg naturens storhet.

Uansett hvor fjernt vi står fra naturen i vår hverdag, så er vi alle avhengige av det tynne sjiktet som dekker klodens landareal og som kalles jordsmonn. Det er så selvfølgelig at vi glemmer å reflektere rundt det, men det er innlysende på disse langturene vi har i fjellet.

Naturen renser lufta vi puster inn, vannet vi drikker, og jorda vi dyrker maten vår i. Den gir oss alt vi trenger for å leve - og alt leveres gratis. Men det som er gratis har mennesket tydeligvis store vanskeligheter med å verdsette.

Det er selve samspillet mellom dyr og planter som er grunnlaget for menneskets eksistens. Vi trenger både ulv og rådyr, bier og blomster. Alle spiller en rolle i den store sammenhengen hvor alt henger sammen med alt, sammen danner dette økosystemtjenester som sikrer mennesker liv og velferd. Man kan ikke forvente at alle forstår dette, men er det ikke en alt for viktig sak å overlate til ufaglærte? Eller til at naturen skal rydde opp?

Vel, da er det på tide komme seg videre etter to netter her inne, og vi har planer om å gjøre en skikkelig etappe når vi nå har fått hvilt oss litt. Planen er å gå til Ranseren, også ta turen videre helt innerst i Raentserenmehkie. Vi må imidlertid ta en stopp i den legendariske Ranserbua. Det er ikke bare på grunn av at vi er våte, men også slitne etter å ha passert hengebrua over elva.

Jeg har ingen bilder av brua, det var rett og slett nok å komme seg over. Ekvipasjen med Baffin, sekk og Alette var sikkert litt i tyngste laget, for det falt av flere bolter og planker på veien over. Baffin fikk bena hengende ned under brua og det ble litt dramatikk.

Heldigvis gikk det bra for oss alle. Vi fikk roet oss ned og tørket opp i Ranserbua. Fikk også lest litt mer av Dag O. Hessen:

Vi har i løpet av ytterst få generasjoner, ofte fra en generasjon til den neste, gått fra en fysisk krevende tilværelse til et liv i byen - gjerne sittende foran ulike skjermer. En stor, og stadig økende del av verdens befolkning har aldri sett stjernehimmelen, aldri vært utenfor byen, aldri opplevd stillhet. Tilsynelatende går det greit, vil tilpasser oss det meste. Det er også slik at det man ikke kjenner til, kan man heller ikke bevisst savne. Det betyr imidlertid ikke at det ikke ville berike livet dersom muligheten for denne opplevelsen var til stede. Tilpasning og overlevelse er heller ikke ensbetydende med trivsel, livsglede og et rikt liv.

Så går vi videre, og nå kommer sola, mygga og en herlig kveld ligger foran oss. Det blir en flott vandring inn mot solnedgangen og neste teltplass i Børgefjell. Akkurat her har vi aldri plantet våre fjellsko tidligere, og da blir vi også litt mer oppmerksom på hvor vakkert det faktisk er.

Når vi finner den "perfekte teltplassen" er det igjen klart for litt glede over å få av sekkene. Sola er på veg ned, det er slitne og lykkelige skapninger i lyngen. Glad for å være til i dette eventyrlige lyset, lykkelig for å kjenne at man lever. Sånn er ferien på fjellet.

Ordene fra det vi har lest blander seg sammen med inntrykk vi opplever denne fantastiske kvelden ved Raentserenmehkie. Alt blir stille rundt oss, selv mygga tar en liten ferie.

Vi har langsomt blitt klar over det moderne industrisamfunnets utfordringer i forhold til naturen og miljøet rundt oss. Tidspresset gir oss stress og sykdom, gift for kroppen. En rekke udiagnostiserbare sykdommer kommer krypende inn på oss, men vi blir jaget videre både samfunnet og vi.

Forbruket er ødeleggende og selvdestruktivt, men det er vanskelig å gjøre noe med det. Alle er vi medansvarlige, ingen er syndebukk, ledelse, politikere eller arbeidstakere.

God natt igjen Børgefjell. Takk for at du finnes!

↧