Kjartan Trana´s fotoblogg

Tenk at vi skulle få bli Guder på denne vakre planeten. Tenk at vi etter 4.5 milliarder år skulle få lov til å gå rundt her å bestemme hva som skal få leve og hva som må dø!

Så fint at vi kan gjøre parasitter til vår fiende, legge rovdyr for hat og bygge ut fjellet for penger. Så godt det er å føle seg større enn havet, sterkere enn fjellene og mektigere enn den rare naturen. Den som vi ikke skjønner noe av, den som vi helst vil rydde og stelle - og kjempe kampen mot.

Gift, skudd, brann, sag, asfalt, fly og bomber. La oss bruke alt det vi har mot det livet som har vært med å skapt oss, la oss legge det under oss. Ikke kom her å snakk om noen helhet og hellighet. La lus, mygg, knott og alle våre fiender falle som utøy til jorden. La denne krigen dra med seg alt fra de mindre bitene til de større skapningene. Alt det som vi ikke liker, og det som vi liker, inn i det evige mørket.

I en drøm så jeg mennesket synke ned i havet, fingrene som holdt så hardt rundt pengebunken ble nappet i av små krabber og spist av leppefisk. Disse rare, sprukne ape-leppene våre, de som analyserte og snakket om naturen. De vakre leppene som kysset, og som i soverommets mørke hvisket om kjærlighet. De ser jeg nå råtne under stein og jord. Jeg vrir meg i vemmelse!

I det jeg våkner har det festet seg på innsiden av øyet. Alt dette livet, i alle sine merkelige former, det trykket seg gjennom betong og smilte mot meg i slutten av drømmen. Hva vil det oss alt dette rare livet i havet, i skogen, i himmelen og på fjellet? Har det noe budskap til oss? Apeguden med rifle, atombombe og boksen med uttøy-kverk?

Jeg våkner brått med en kvelende følelse, har pustevansker i et klamt og dampende telt. Kjenner jeg drar inn lukta av sure sokker, ulltøy og regnklær som gir fra seg fuktighet. Jeg famler meg i ørska over den store og stinkende hunden og river opp teltet.

Den kvelende følelsen slipper straks taket når den friske klare lufta når lungene. Åhhh, blå himmel, solstråler og gltrende vann slår i mot meg. Det er så ubeskrivelig godt, så godt at jeg må juble mot Alette: - Det er godvær, skikkelig godvær! Jeg smiler mens den store ulvehunden tramper over meg i teltåpningen, ivrig på å komme seg ut han også.

En slik morgen kan egentlig ikke beskrives med ord, jeg håper hver og en som leser det har det med på lista over ting man må oppleve før den evige natta sniker seg over oss. Sjaarenjaevrie speiler de mektige Nobrinfjellene og innbyr til et skikkelig morgenbad. Endelig kan vi få vaska de første turdagene bort fra huden, føle oss friske og rene.

Klokka er sikkert ikke mer enn sju, men slike morgener må nytes. Jeg tar med meg kamera og vandrer en liten runde, mens kaffelukta begynner å spre seg rundt i området. - “Hvem er du som våkner?”, jeg tenker på et dikt av Louis Kvalstad som jeg har lest flere ganger. Det går slik:

Hvem er du som våkner i morgendemringen på Børgefjell,
mens hundrevis av rein beiter omkring deg, rasler med klovene og gevirene?
Hvem er du som kjenner søndenvinden blåse i krattet,
mens småbølgene på Jetnamen-jaure skvulper leende mot strandsteinene?
Er du steinaldermannen, den første fra kysten som forvillet seg til ur-fjellet…

…Så er det ikke tilfelle
at du lever i det tyvende århundre etter Kristus,
at Europa er en ruinhaug etter en ny verdenskrig,
at neonlyset speiler seg i våt asfalt på Brodway!
Så er det bare fantasier at fjernsyn skal bli folkeeie,
at Ada har nylon-strømper, at atombomben ble kastet i havet ved Bikini.
Det er ikke noe som heter Parthenon-frisen eller Vigelands-broen,
Gitagovinda eller Ignis Ardens,
Via Appia eller Roald Amundsens gate!
De store religioner har aldri strømmet som floder gjennom verdensmentaliteten,
Beethovens niende symfoni - heller ikke den har nådd drømmens første stadium,
ingen filosofi er del av den fjerde dimensjons samlende fuge,
ingen fuksia har sprunget ut i din vinduskarm,
aldri har noen ringt på hos deg!

Du er alene på vidden i ancylustiden,
da homo sapiens sanker skjell utenfor Hestnes-hulen der greirfuglen skriker!
Så susende langt tilbake
at metallene sover urørt i jordens fjellkjeder,
i Andesbergene og Ural, i Rocky Mountains og Sierra de Guanderrama,
som de sover urørt i hompene Sippmikken og Skanjatakken-cokka!

Skill tidene fra hverandre!
Men hvem er du som våkner i morgendemringen på Børgefjell
og kjenner søndenvinden blåse over gneis og granitt,
over rypelyng og dvergbjørk, moser og saxifraga,
mens hundrevis av villrein flokker seg sammen
og legger på svøm over en innsjø uten navn...

Vel, akkurat nå er vi av de som vandrer i denne tredimensjonale verden vi kaller Børgefjell, og nå går ferden videre mot Nåebrienjavrie. Vi kjenner på at tidene og været skifter, for på vegen opp kommer regnet igjen.

Vi vet hvor vi skal i dag, men som villreinen vet jo mennesket egentlig veldig lite om framtiden. Vi har en stor hjerne og selv satt selv navn på disse innsjøene, vi har gjennom 1000-vis av fortellinger prøvd å gi livet en mening - og gjennom like mange unnskyldninger fortsatt å ødelegge det. Hvor vi egentlig skal med denne fremferden, og det vi så langt har prestert gjennom historien, det kan vi saktens spørre oss?

Oppe på toppen, når vi endelig får et glimt av den store høyfjellsjøen, er det så ille at vi må søke tilflukt under en stein, men se så heldig vi er! Det lysner i sør/vest, det er dagens siste byge.

På veg ned mot en ny teltplass ser vi på små detaljer, og vet at vi lever i en verden av bærbare dataskjermer, der romernes Via Appia er et byttet ut mot et veinett hindsides det mektige romer-rikets, vi har fibernett, internett, strømnett og nettverk av globale foretningsforbindelser, den fjerde dimensjon er for mange i vår verden fylt av tanker om vekst, men kanskje er det lysning der også? Kanskje?

Snart er ingenting urørt, ikke en gang Børgefjell, men her oppe kan vi fortsatt kjenne på denne ur-følelsen og se det tilnærmet slik det var i Steinalderen. Vi kan se hvor sårbart det er, med en tynn skorpe av jord som tar til seg vann og lys, som gir liv til små fjell-blomster, insekter, fugler og noen få større som lever av disse.

Her oppe ser vi fort hva som skjer når vi tenker mer på oss selv enn på andre medskapninger!

På denne plassen blir vi nok et par dager.

Jeg våkner av en merkelig lyd, "svusj", og når jeg slår opp øynene ser jeg en mørk skygge som sklir ned langs teltduken. Det tar ikke lang tid før vi skjønner at det var en liten fugl som prøvde å lande på den helt nye toppen i landskapet ved Nobrinvatnet i Børgefjell.

Fuglene liker ofte å plassere seg høyt oppe på en stein for å holde oversikt i terrenget. Det er gjerne en som holder vakt, mens de andre spiser.

Det ser ut som om det er en del fugler, langs med vannkanten her oppe i 1000 meters høyde, så vi bestemmer oss for å ta med kikkert og fotoutstyr på en liten morgentur langs vannet. Jeg har båret med meg en Nikon D500 og den nye, "lette" 300 millimeteren gjennom Børgefjell - Nå blir det endelig bruk for den!

Mer enn 200 snøspurv, steinskvett, heipiplerker, sandlo og en fjæreplytt blir observert på en liten rusletur. Mens vi tramper fjellskoene i bakken, letter det små skyer av insekter langs vannkanten og det er nok grunnen til at alle disse fuglene har samlet seg her.

Det er fint å se at de fleste fuglene er ungfugler som har blitt født her i fjellet i år. Nå feiter de seg opp før de som små mirakler skal fly til fjerne strøk. De hule beina i vingeknoklene skal bære dem over skog, fjell, oljeinstallasjoner, vindmøller, høyblokker, veier og strømledninger.

Fjær- og dunkledde små liv skal unngå spurvehauk og katter, på de rasteplassene arten alltid har brukt, før de når fram til sine overvintringsområder - Hvis de fortsatt finnes da?

Det er ikke tvil om at disse små skapningene har noen utfordringer foran seg, både gamle og nye.

Klimaendringene har de siste årene fått veldig mye av skylden for tilbakegangen av arter, også blant disse fjellfuglene. Det er sikkert tøft å være liten fugl på fjellet som skal få frem unger i et klima som har blitt mer og mer ustabilt.

Det er også viktig å ha med seg i tankene at uten å ta vare på fuglenes leveområder, trekkområder og trekkruter så spiller det ingen rolle om vi klarer å ”redde klima”. Vi må ikke glemme å ta vare på naturen!

Vi kan jo alltids håpe på at det er ”naturlige variasjon” som er årsaken til det som skjer, men det er vel et svakt og motløst håp. Endringene vi har forårsaket i naturen, og nedgangen i bestandene har gått alt for fort til det.

Vi har kanskje alle hatt et bilde på sammenbruddet som noe bråkete, støyende og definitivt. Men sammenbruddet kan også komme stille, som et fravær, som et språk hvor ordene forsvinner, inntil det en dag ikke lenger er mulig å si noe som helst.

Kanskje er det ikke det støyende vi skal se etter? Kanskje er det nærmest usynlig for det blotte øyet, tomt og stille, det vi skal frykte mest.

Plutselig står vi foran noe som får oss til å stoppe opp helt. Det er en samling med stein som er lagt her i fjellet, det er uten tvil en grav vi står å kikker på.

Dette får oss virkelig til å sette ting i perspektiv. Hvordan er det egentlig vi lever i dag? Hvor nært naturen er egentlig mennesket? En ukjent samisk grav, helt navnløs, her i snaufjellet! Hva betyr egentlig mest? Dette mennesket som kom og gikk som trekkfugler og fjellblomster - Eller rikmannen som har palasser og marmor reist etter seg? Hvem er det vi bør takke mest?

Vi tar en natt til her ved det som skal være Guttorm Hansens gamle storfiskvann. Vi har ikke hatt napp når dagen er over, men for en utrolig fin og innholdsrik feriedag.

Det blir det en liten nedtur når vi stikker hodet ut av teltet denne dagen ved Nobrinvatnet. Kvelden i går var en av de vakreste på lenge, men nå er det surt og kaldt igjen. Vi blir enig om at dette er en god dag for forflytning videre nordover. Vi skjønner at vi er litt små oppe i dette store steinlandskapet, vi er utsatt for vind og regn.

Plutselig knurrer og bjeffer den store ulvehunden utenfor teltet, den ellers rolige Baffin varsler kraftig. Det er tydelig at han har oppdaget noe som vi enda ikke har fått med oss, men snart kan vi se to mennesker og en hund. De kommer nærmest glidende inn i horisonten, og blir en del av vår virkelighet.

Det minner litt om noe jeg nylig leste, at mennesket ikke hadde noe forhold til fargen blå før vi satte ord på den for noen tusen år siden. Det var den siste fargen vi ble bevisst, noen bjeffet og varslet om at det var noe der som vi ikke hadde lagt merke til. Skal tro om det finnes mer der ute som vi ikke kjenner til? Er vi ydmyke nok i forhold til det?

To kjente fjes står plutselig ved siden av oss, slår av en liten prat om vær, vind, fugl og fiske før de trasker videre på sin tur. Dette er faktisk de første personene vi ser denne sommeren i Børgefjell, men når vi har pakket teltet møter vi merkelig nok en person til. Det er parkforvalteren som er ute og gjør seg kjent i et område han aldri har gått i før. Han slår smilende fast: - Vi er nok ikke i det mest trafikkerte området av nasjonalparken.

Noen rypekyllinger vekker snart også ulvehundens interesse. Han bjeffer ikke mot fuglene, men vil gjerne bort å ta en kikk.

Vi trasker videre gjennom Børgefjell, gjennom vind, regn og sol. Tar oss tid til å gå opp på en topp for å få litt utsikt, stopper og koker kaffe. Alette blir opptatt av en stein som utmerker seg veldig i dette landskapet. Den har nok, som oss, også lagt ut på vandring og tatt en pause her oppe i snaufjellet.

- Jeg tror jeg vil kalle det en lærhudstein sier Alette, og det er egentlig et godt navn. Det er en flyttblokk av en "ultramafisk" bergart, det kan for eksempel være olivinstein eller serpentinitt. Disse steinene er ustabile når de kommer i kontakt med vann og luft, og danner den orange, rustne forvitringshuden etter bare noen få hundre år. Derfor er de så synlige.

Det vokser heller ikke lav eller vegetasjon på dem, fordi steinene mangler grunnstoffer som vegetasjonen trenger og ellers har rikelige med stoffer som livet ikke er så glad i.

Vestsiden av øya Leka er en av de største arealene med slike bergarter i Norden, men det finnes ellers mange små felter av dem, både i Sverige og i Norge. Vår rare "lærhudstein" kom nok med isbreene fra øst en gang i tiden, man blir jo litt ydmyk av å tenke over akkurat det også. Det er et stort gap i tiden mellom steinen og kroppens vandringer på jorda.

Vi trasker videre mens sekken gnager, stein på stein lager humper og trinn, hindringer og hjelp til føttene. Jeg grunner litt på dette med ydmykheten. Det står skrevet et sted at vi mennesker aldri er så store som når vi er fylt med følelsen av å være liten og ydmyk. Hvordan står det egentlig til med den følelsen? Hvor ydmyk er vi ovenfor alt det som er rundt oss? Natur, liv, tid, stein, evolusjon og universet?

Nå tipper vi over Viermafjellet legger igjen Saapmanjaevrie i dalen bak oss, og kikker nordover mot Steinvatnet og Golvertind der ute i det fjerne.

Har vi kanskje gått oss litt vill i tanker om at alt kan veies, måles og selges? Har vi blitt lei ord som historie, poesi og åndelighet. Hvilken grunn står vi egentlig på når vi tar våre avgjørelser? Ser vi ikke at vi selv kan forflyttes, utvikles og endre denne grunnen, og da gjøre det nettopp gjennom historien, poesien eller det vi forteller oss, det som utgjør vår åndelige verden. En verden som også alltid har vært i utvikling og på reise, helt lik den vi tramper i nå her i Børgefjell.

Vi finner oss en ny teltplass nede i Viermadalen, det går mot kveld igjen. Vi velger et sted der det har stått telt før, prøver å la være å sette nye spor og flytte nye steiner.

At vi ikke må utnytte naturen på en måte som ødelegger for fremtidig liv er kunnskap som har vært med oss lenge. At vi så må modnes og forstå konsekvensene av våre handlinger er vel heller ikke noe nytt, men ting tar virkelig lang tid, og jeg skal være ydmyk nok til å si at jeg ikke orker å sove som den "lærhudsteinen" på dette. Jeg tror vi er født med et valg som gjør at vi faktisk kan gi livet næring.

Hvis vi ikke vet hva det menneskelige er - hvordan skal vi da kunne ta vare på alt liv? Så hei menneske! Hvem er du? Hvorfor tar du dine valg? Hvilken grunn har du egentlig? Gamle grekere ga seg selv påminnelsen: «Kjenn deg selv!» Og hvis vi vet hvem vi er og skjønner at naturen er like sårbar som oss selv, så kan vi kanskje klare oss videre?

To bergender lander i tjernet bak teltet, det er en nydelig kveld igjen. Fjellvinden leker i vannet, solas siste stråler blander seg inn og blir med på speilbildeleken. Vi kan begge føle at vi også deltar på vår måte, helt ubeskrivelig danser vår egen poesi også i denne sommerkvelden.

Vi som kan se stjernene, men aldri kan ta på dem med hendene. Vi som egentlig kan ane at vi også er med på den endringen vi har døpt evolusjon, men som ikke fult ut klarer å erkjenne dette gjennom livet vi lever. Vi har store, store problemer med å endre oss, likevel endrer vi oss alle - og er en del av alt det vi ser rundt oss.

Akkurat det er herlig! Det er stort! Det er Børgefjell!

Det ser ut som en slags humle, men det som har satt seg på sekken er virkelig farlig. Dette er en parasitt som lynkjapt kan lande på hodet og lime fast sine egg, den kan få larver til å vandre under huden og inn i øynene på mennesker. Det er en reinbrems!

Vi har stått opp og har vandret i retning av Steinvatnet. I dag lar vi teltet stå, og går med fiskestang og lett sekk i Børgefjell. Jeg skal fortelle deg mer om de forferdelige larvene av reinbrems snart. I fjor ble 17 barn og voksne infisert i ansiktet av dette insektet - som altså danser rundt oss nå. Huff!

Først må jeg imidlertid fortelle at vi fortsatt har det fantastisk fint, det har blitt stor fisk og vi gleder oss til middag. Jeg har ikke lyst til å fortelle hvor denne ruggen slo på, men kan legge til at det nesten alltid er enklere å få middag i noen små vann og pytter i Børgefjell enn i de større og mer omtalte vannene.

Vi mennesker er alltid interessert i hvor vi kan få fisk, hvordan vi kan skaffe oss mer. Vi liker å høre om moltemyrer og hva naboen har fått. Det ligger noen grunnleggende følelser der. Hva kalles alle disse driftene som er i oss? Hvor kommer de fra? Hva gjør de med oss?

På turene våre snakker vi ofte om dette, kanskje ikke så rart ettersom Alette er utdannet human-biolog og jeg alltid har vært interessert i naturen. I grådighet, hovmod, misunnelse, hat og de klare motsetningene som ydmykhet og kjærlighet. Alt dette som altså utgjør vår natur, alt som gjør oss til livets mesterstykke og samtidig dets største trussel. Det var vel derfor jeg begynte å skrive om reinbrems denne gangen – og ikke om blomster.

En kaldere vind fra nord/øst sniker seg over steinrøys og inn i fjærdrakten på småfuglene. Den presser ansiktshuden sammen rundt øynene, rynkene kommer og fjellblomstene blir enda litt mer pjusk denne augustdagen. Alt er godt og alt naturlig - Det er slik det er.

Likevel er det også slik at vi har noen grunnleggende følelser med oss, som gjør oss ekstra våkne. Jeg har allerede nevnt noen av disse, men størst av alle de negative er nok frykten. Ser man nærmere etter så bunner nok alle de andre ut i akkurat frykt. Dermed blir det alltid så forferdelig, selv det at noen andre har fått større fisk kan være noe å frykte for den som ikke står støtt i vinden. For ikke å snakke om reinbrems, rovdyr, fjellbjørkemålere og alt dette som kanskje kan skade oss eller det vi er glad i.

Frykt selger! Prøv å legge merke til hvor mange ganger du leser noe på grunn av en ny sykdom, ny terror, ny fare og et nytt insekt.

Vår oppgave må uten tvil være å forstå noen av disse følelsene, og bli så voksen i dem at vi skjønner at vi ikke instinktivt må adlyde dem. Vi trenger ikke slå i hjel reinbrems, sprute gift på ugress i hagen, ta mer fisk enn det vi trenger eller gasse mygg fordi den kan spre sykdom. For hvor ender det egentlig om vi bruke alle midler mot naturen? Av frykt for det som likevel kommer med høsten. Hva om vi følger vår barbariske menneskenatur og ikke tror det finnes valg – og ikke ser at vi selv er en del av dette?

Da angriper vi naturen - og da angriper vi naturligvis oss selv til slutt. Slik universet til slutt vil folde seg rundt seg selv og bli til et stort, svart hull.

Hurra for livet, for Børgefjell, for evigheten og for reinbremsen, alt er godt!

Hva er det egentlig som er så godt med dette friluftslivet? Hva er det som gjør at man bare vil ha mer av disse fjellene, vannet, vinden, mygga og tunge sekker? Vi har startet på tilbaketuren gjennom Byrkije - Store Børgefjellet - og har snakket litt om akkurat det.

Vi stopper opp helt i toppen av det som på kartet er merket med navnet "Store Børgefjellet", og vi skuer ut mot Sapmandalen i det fjerne. Snakker litt om hvorfor vi har kommet tilbake hit til fjellet i år også.

Det er egentlig ganske vanskelig å svare på spørsmålet - for det har så mange svar. Det rare er at svarene endrer seg ettersom man tar seg tid til å tenke på dem, og at alle på sin måte og til sin tid er riktig.

Hvorfor? Det handler selvfølgelig om spenning, mestring og å utfordre seg selv litt. Det handler også om nærkontakt med naturen, om grunnleggende behov for å være nær sol, regn, vind, fugler og fisk. Nær det vi mennesker en gang har kommet fra.

Det enkle livet med teltet - uten oppvaskmaskin, støvsuger, bil og tv - er selvfølgelig en befrielse noen enkle dager, spesielt nå midt på sommeren. Da er det godt å rømme unna samfunnet, rømme unna alle nyhetsoppslag om terror og miljøødeleggelser. Stikke fra søppel og eksos - få lov til bare å være en liten skapning i fjellet noen dager.

Tidligere denne sommeren har vi hatt med ungene til syden, til "all inclusive" på Kreta. Ja, vi mesket oss skikkelig, på en av de beste måtene det vestlige mennesket kan nyte livet. Vi tok fly, badet, spiste og hørte på jagerflyene som suste i lufta - i retning mot øst. Også lengtet vi litt til Børgefjell.

Hver kveld tordnet krigsmaskinene gjennom den varme, mørke lufta. Snakket til meg om alt fra krig til klimaendringer og et sykt forbruk. Disse himmelske motorene som trygger vår velstand og tar vare på vår rett til å skrive og uttrykke våre tanker og bekymringer. Vår rett til å reise og være rike, være frie mennesker!?

Vi lever i en rar verden, en verden som på mange måter er forvirrende, der det virkelig er mange svar. En verden der det faktisk kan være tungt å stoppe opp og tenke på våre handlinger. - Er dette egentlig godt eller vondt? Et spørsmål med mange svar, men med en rot man kanskje kan lete opp inne i Børgefjell.

Ved solnedgang har vi slått leir, lagt igjen sekkene og vandret for å se på veien tilbake mot sivilisasjonen. Vi ser Vestre Sipmeken langt der nede mot øst.

Gammel tro, hentet fra usivilisert urbefolkning, sier at vi alle er et hus som består av fire rom; et fysisk, et psykisk, et følelsesmessig, og et åndelig. De fleste av oss har nok dessverre en tilbøyelighet til å holde til i ett av disse rommene det meste av tiden.

Kanskje er det slik at en tur i Børgefjell gir oss tid til å lufte litt i alle disse rommene? Indianerne skal nemlig ha sagt at: - Hvis vi ikke går inn i alle rommene hver dag, så er vi ikke hele.

- "Jeg vet da faan", får jeg egentlig lyst til å si. Skal vi tenke så dypt på hva som er godt og ondt da?

- Og hva er vitsen, når spørsmål har så mange svar? Da finnes det hele tiden unnskyldninger, ikke sant? Slik driver vi på da, hver dag, lar oss drive med, bare legg merke til alle disse unnskyldningene for å fortsette ned den samme strømmen.

Vi har enormt med unnskyldninger og bortforklaringer, masse uro og støy, ting og lyster som gjør at vi virkelig ikke hører etter. Vi lytter ikke på svaret som finnes der innerst i et av disse rommene.

Det er morgen, det er en nydelig morgen, og vi må snart videre på turen hjem. Vi har tid til et forfriskende bad - og noen kast med stanga når teltet er tatt ned.

Kanskje er disse bildene egentlig nok til å fortelle hvorfor vi elsker Børgefjell og naturen? Kanskje blir det for mange ord? Kanskje er dette nok til at andre også drar ut og får ro til å stille spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor er jeg her?

Fisken får vi til frokost, det er som faan igjen altså. Juuuhuuu!!! Faan så herlig! Eller som den strake motsetning sa i Lukas 12: "Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete". Heter det i lignelsen om den rike dåren, han som glemte hvor han skulle samle sine skatter.

Vi får bare prøve å gjenta en historie og noen gamle ord på nytt da. Vi må være den forandringen vi selv ønsker å se i verden:

"Den rike dåren innså ikke at han var avhengig av naturen. Han talte som om han hadde makt over fremtiden og som om det var han som selv gjorde grunnen fruktbar, kontrollerte solens opp og nedgang og fikk temperaturen til å stige. Han bar med seg en følelse av at han selv var skaperen, ikke en skapning. Denne farlige egosentriske dårskapen har hatt en alt for lang regjeringstid i menneskehetens historie". - Martin Luther Kings tolkning av Lukas 12.

Det røde nebbet åpnes og lukkes som spisepinner på en sushibar, "kly – kly- kly – kly – kly" roper rødstilken mot oss. Vi er på vei ned fra Store Børgefjell, ned mot lavlandet ved Vestre Sipmeken.

Fjellvinden blåser mildt i dag, livet smiler og rødstilken kjemper en kamp for å bevare avkommet sitt. En fiskemåke flyr nysgjerrig over sivet der de små dun-nøstene sikkert gjemmer seg. Vi får lyst til å hjelpe rødstilken, men er klar over at vi risikerer å miste det som naturen egentlig er - dersom vi bruker våre menneskelige verdier på den.

Fiskemåken har like stor rett til å være her som rødstilken, den har også rett til å jakte insekter over denne myrpytten. Dersom vi fordømmer og ikke aksepterer det som en gang har bragt oss hit, blir det vel med årene veldig stille i fjellet?

Snart roer den vesle kampen mellom rødstilk-mor og fiskemåken seg ned, frykten vår var igjen ubegrunnet - og det var i grunnen flott å se denne turens første fiskemåke. Er du klar over at den i uminnelige tider har bodd her i fjellheimen, den elegante måken også?

Vi rusler videre nedover en frodig dal, og stadig flere blomster dukker opp rundt oss. Ingen tvil om at livet har litt bedre betingelser her nede mot 700 meters høyde. Korte gullris lyser mot oss når vi nærmer oss vannet.

Gullris er en vanlig staude i fjellet, en flerårig urt som kan benyttes på mange måter. Slik er den også i slekt med oss mennesker, vi er også liv som springer ut av rotstokken. Denne rota sier noe om hvor vi kommer fra. Vi ser det aldri, men føler kanskje noe av det når vi vandrer gjennom Børgefjell.

Milliarder av mennesker har allerede slukt i seg mye gjennom vår histories gang, men først i det siste korte kapitlet sluttet vi å takke. Til enhver tid er kjølevegger og fryseskap overfylt med matvarer, på kjøpesentrene og sushibarene – samtidig som vi selv er ute og høster av det såkalte overskuddet. Det er selvfølgelig ikke et historisk overskudd, men et overskudd sett ut fra vår snevre livshistorie. Vårt ego!

Ny teltplass, litt nærmere sivilisasjonen. Her ved Vestre Sipmeken finner vi ferske bananskall, ølbokser og dopapir. Likevel er dette fortsatt vill natur - i forhold til det de fleste mennesker lever under. Det er grunn til å takke nok en gang for at vi har noe slikt her i landet. Dagen avsluttes med et kveldsbad.

Turen og denne lille fortellingen er snart over, men naturen og livets fortelling lever videre i sol, fjell, vann og luft. Livet lever i alle disse artene, naturen som vi har rundt oss i vår korte vandring på denne vakre planeten. En rødstilk varsler her også: - "Kly-kly-kly-kly-kly-kly-kly".

Det er klart for siste etappe på denne turen i Børgefjell. Det finnes ingen måte å beskrive en slik tur på, den må oppleves, men vi har forsøkt å fortelle deg noe. Håpet er at det kan lokke deg ut på tur, det er så viktig - på mange måter.

Vi forflytter oss nå fra Vestre Sipmeken, langs elva og ned mot grensa som deler Østre-Sipmeken i to. Her skal vi ta turens siste overnatting, før vi går ut på vegen og følger asfalten til bilen i morgen.

Det er flere fugler å se her i de litt lavere strøkene av Børgefjell. Turens første fjelljo, en myrhauk, heipilerker, små trosteflokker, ja selv en gjøk suser forbi oss. Denne skal snart fly langt mot sør sammen med de fleste fuglene vi har sett her i fjellet. Det er en stor verden, men passering av svenskegrensa minner oss på noe.

Det finnes en rekke definitive grenser som vi ikke må overskride om vi vil at jorda skal være beboelig for mennesker i det lange løp. Disse grensene er der fordi jorda er rund, og jordoverflata som vi lever av og lever på, har begrensa størrelse. Alt på denne vakre planeten har sine grenser. Denne turen, denne sommeren og disse livene som har gått gjennom fjellet noen dager. Et drag av høst blåser gjennom vierkrattene når vi setter opp teltet denne kvelden.

Her står vi i naturen, ved en stor fjellsjø med rent vann og fisk, en enorm rikdom som vi kanskje ikke helt evner å se? Slik er mennesket, det vi har mye av rundt oss - det betyr egentlig ikke så mye. Vi tror det er helt ubegrensa. Fra generasjon til generasjon har vi fråtset og ødelagt resursene - og sett at det er mye å ta av, men er det egentlig det?

Jorda i seg selv har nok, den er selvregulerende, til livets beste. Ja, tenk på det! Vitenskapen har også bevist at vi alle er i slekt på dette støvfnugget i universet, vårt DNA har klare likhetstrekk. Likevel er mennesket i en stadig kamp mot alt fra ulv til brunsnegler.

Det kommer en tid i alles liv da vi blir voksne, og de fleste innser da at de ikke er sentrum i universet. Vi tilhører noe som er mye større enn oss selv. I vitenskapen skjedde dette på 1500-tallet, da man innså at alt ikke dreide seg rundt denne planeten. Likevel tar det lang tid før hver enkelt av oss modner og forstår.

Jo, mange politikere har begynt å snakke varmt om klima og miljø, og tar i bruk ord som "det grønne skiftet" men oppfører seg fortsatt som om menneskene er naturens herskere og som om jorden ikke er begrenset. Så lenge økonomisk vekst er knyttet til økt ressursutnyttelse og forbruk, så er den ikke bærekraftig over tid - heller ikke grønn vekst. Planeten vokser ikke.

Landarealet på jorda utgjør omlag 150 millioner kvadratkilometer, eller litt over 20 dekar pr person. Det burde holde, om det ikke var for ett problem: Hele vårt vestlige samfunn er bygget på at veksten ikke må stoppe, for da går økonomien i stå. Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er helt utømmelig. Vi ser ikke endringene annet enn ut fra oss selv, vår "base-line". En 20-åring vil i høst synes at han vasser i rype, sett i forhold til høsten 2014.

Bildene over er funnet på nettet, de viser noen andre, men de angår oss og de er også oss - den gangen vår natur var så rik. De er bilder på hvordan vi behandler naturen. Ikke bare de, men vi. Fugler, bekker, elver, fjell, skog - Alt rundt oss behandler vi slik.

Det aller største problemet i dag er tap av natur. -Tap av myr, skog, fjell, planter, insekter, fugler og dyr. Det lyser rødt i alle varsellamper når det gjelder tap av arter og deres leveområder. Det vil kreves en langsiktig innsats uten sidestykke å snu denne utviklinga, en endring som altså starter med oss selv. Vi kan ikke fortsette som før, for vi har mer enn nok, vi har tatt nok, kjøleskapet er fult, vi kaster nok og har ødelagt nok.

Vi kan aldri klare å beskrive naturen, ikke i en blogg, ikke vitenskapelig, ikke med ord. La oss likevel prøve å fortelle deg noe her på slutten av turen. Naturen handler om oss, beskriver oss og er oss. Uten den finnes vi ikke og uten oss kan den aldri beskrives. Kom deg på tur, forstå og fortell!

- Oi, oi, oi!!! Se på himmelen, roper Alette i det vi kommer ut fra skogen. Vi har nettopp stått under ei stor furu og avsluttet boken "Sju korte leksjoner i fysikk" av Carlo Rovelli, i stupende mørke. Livet er det eventyret vi gjør det til, ikke sant?

Nå danser nordlyset over himmelen, nesten som om at partiklene fra sola vil være med på å understreke alt det rare vi nettopp har lest. Slik er det naturligvis ikke - Eller kanskje er det det? Verden er mye merkeligere enn vi tror.

Her har vi altså et univers som har gått fra å ligge over en evig, flat jord til å omslutte alt. Fysikken og vitenskapen har ført oss til stadig nye fortellinger om oss selv, og Rovelli tar oss i denne lille perlen av en bok ut på reise i denne historien.

Vi får først høre om relativitetsteorien som setter lysets hastighet som maksimum fartsgrense i verdensrommet, men vi får også høre om kvanteteorien som sprenger grensen for alt det vi lærte i den første. Det er to motstridende teorier som begge lever like godt i dag.

Naturen behandler oss som den gamle rabbineren som to menn oppsøker for å løse en tvist. Den vise hører på den første mannen og sier: - "Du har rett!" Da den andre mannen legger frem sin versjon, hører rabbineren på han og sier: - "Du har rett du også!" Da roper konen til den kloke mannen: - "Men de kan da ikke ha rett begge to!" Hvorpå rabbineren tenker, nikker og konkluderer med: - "Du har rett du også!"

Verden er altså så merkelig at lys kan ha begrenset fart i en del av det universet vi snakker om, mens det i en annen del kan befinne seg på flere plasser samtidig. Høres alt dette uvirkelig ut så er det bare å legge til at teoriene brukes for fult i teknologien som omgir oss i dag.

Fysikerne prøver nå å binde dette sammen gjennom en sløyfeteori, der hovedvisjonen er at rommet består av et flettverk av forbindelser. Ubeskrivelig små romkvanter som ikke finnes i rommet - De er selve rommet, og rommet skapes av samspillet.

Nok en gang pekes det på at vår merkelige verden ikke handler om objekter, men av samspillet og forbindelsene.

Så poenget i alt dette er vel at vi både er store og små, at det kan føles som om vi ikke betyr noe, men at vi egentlig betyr alt. Verden er ikke helt på trynet, den er bare så mye, mye merkeligere enn vi tror.

La oss aldri slutte å diskutere, undre oss, bry oss og engasjere oss. La oss kjempe for det vi kjenner er det viktigste i våre hjerter. Dersom vi en dag gir opp så kan det tenkes at den verden vi lever i slutter å eksistere.

"Her, på grensen av det vi vet, foran havet av alt det vi ikke vet, lyser verdens gåte, verdens skjønnhet, og det tar pusten fra oss." - Carlo Rovelli.

Svartomn er en av de største grottene langs kysten av Trøndelag, den ligger i fjellet nord for Rossvika i Leka kommune. Innerst i dette mørket satt vi 2. juli i år, samme dag som fredsprisvinneren Elie Wiesel døde - Slike historier har det med å havne på denne bloggen.

La oss starte med hulen, den er det nesten umulig å gi et inntrykk av gjennom noen bilder og ord. Svartomn er stor, den er dyp og mørk. Den må oppleves for at du skal forstå, men vi kan prøve å fortelle litt om turen ned bak skyggene.

Turen opp til denne huleåpningen tar ikke lange tida, og er heller ikke av de mest krevende. Det er en stigning på omlag 100 meter i litt ulendt land. Turen tar omtrent 30 minutter og går gjennom typisk namdalsk kystterreng. Det er frodig, grønt og fylt med moser, lav, planter og trær. Det er vakkert og spesielt, det er det ingen tvil om.

Spesielt er det også når vi står foran åpningen og ser alt liv forsvinne der inne. Alt grønt og frodig blir slukt av mørket. Sprekka innover i berget er trang og lang, det sies at den er minst 200 meter. Det har kanskje vært med på å gi denne brenningsgrotten et såpass dystert navn.

Gangen innover er de første hundre metrene litt kaotisk, det er noen områder der det har rast store steiner ned fra vegger og tak. Det kan være litt ubehagelig å ta seg fram, men det er slett ikke umulig med fjellsko og klær som tåler litt støv, gjørme og kvasse steinkanter.

Omtrent halveis ned finner vi et lite hulrom under rasurda, et hulrom som tar vegen bakover igjen. Her ligger det mye som man kan undres over, treverk, albueskjell og bein som vi gjerne skulle ha fått datert. Det kan være svært gammelt det som noen en gang har dratt med seg fra havet og opp hit.

Hvem var det som satt her en gang i tiden, fyrte bål og lagde seg mat? Hvorfor hadde dette mennesket søkt tilflukt her? Langt inne i mørket? Hva var det denne personen var redd for?

Hadde man gjort grundige undersøkelser av Svartomn så hadde man sikkert kunne fått noen flere svar. Blant beinene finner vi blant annet overkjeven av en liten fisk. Dette var nok ikke store matbiten for en sulten person, men likevel verd å dra med inn hit for å steke og spise, sammen med skjell og andre delikatesser fra fjæra.

Nå blir den smale gangen snart litt mer spennende. Fjellsidene blir slette og myke som fra den gangen havets brenninger vasket ut denne grotten. Millioner av år, kanskje har mennesker vært her og satt igjen noen spor i de siste små blinkene av denne historien. Vi bruker "lang" tid, og leter med lykter langs veggene.

Mens vi står her i mørket snakker vi om det vi har hørt på radioen, Eli Wiesel er død - Hans reise inn i mørke var ubeskrivelig dypere en Svartomn. Vondere og dypere enn noen kan forstå, skrev han i sine svært viktige bøker. Som overlevende fra Auschwitz og andre utryddelsesleire gjorde han det klart at det ikke fantes ord for det som hadde skjedd.

Vi har mange bilder på mørke og ondskap, men selv helvete var alt for mildt i forhold til det som skjedde - for i helvete havnet de som hadde fortjent det - I gasskamrene havnet uskyldige kvinner og barn. Dermed fantes det ingen ord man kunne bruke for å beskrive råskapen. Du må faktisk ha opplevd det for å forstå, skrev Wiesel.

På norsk har hans viktigste fortelling fra holocaust fått navnet: "Natten". At vi må tilgi, men aldri glemme, det er hovedbudskapet fra Elie Wiesel, men minst like viktig er det å stille spørsmål. Hvorfor? Han brukte hele sitt liv på å utfordre den barndommens Gud som døde i flammene i krematoriene, og kom fram til det viktigste - Å fortelle historien, stille spørsmålene, for at det aldri skal skje igjen.

Vi leter oss gjennom veggene i Svartomn. Setter lys på deler av huleveggen, men finner ingen spor fra de menneskene som søkte tilflukt her. Det er spennende å sette lys på de svarte veggene, både de utenfor og de inne i oss. Rette lyset mot det aller mørkeste.

Kanskje er det slik som fredsprisvinneren fra 1986 kom fram til, at det ikke finnes noen person som kan hjelpe oss. Frelseren er inne i oss alle, og at vi må hjelpe han til å hjelpe oss. Hjelpe til med å svare på spørsmålene.

Da må vi appellere til vårt felles erindringsmateriale, bare historien kan redde mennesket fra lignende skjebner i framtida. Vi har mørket i oss, selv om vi til daglig ikke går rundt og tror det. Elie Weisel sa: - Vi må være varsomme - ellers blir vi alle offer for vår egen likegyldighet.

Innerst i Svarthola har noen skrevet navn og årstall på veggen, skriblet over det som kanskje en gang lå der som et budskap til oss. Er ikke det også et godt bilde på alt det vi har snakket om på turen innover? Er ikke hele denne turen et godt bilde og en god historie om det vi ikke kan tro har skjedd - og vil skje igjen.

På vei ut er det godt å se de første tegn til livet igjen, noen sporer på en mose som strekker seg mot dagen der ute. Hva står mennesket ovenfor nå? Hvilket mørke og natt er på vei? Med den likegyldigheten vi viser i forhold til naturødeleggelser og tap av det uskyldige livet rundt oss?

Hvorfor skjer det? Er vi varsomme? Spørsmålene kom ut fra Svartomn den dagen Elie Wiesel døde.

Det er så stille i skogen, så stille at skrittene i tørre høstblader føles som støy. Nå er vinteren snart her igjen, og det virker som om livet har gitt opp.

Når jeg stopper opp kan jeg imidlertid høre lyden av små meiseføtter som treffer de spinkle, tomme kvistene i trærne. Så stille er det at jeg hører når de små vingefjærene slå i lufta over meg. – "Vrrrip, vrrrrip", sier det.

Selv den vesle blåmeisa som gjennom vår og sommer har kvitret i det grønne bladverket har stilnet, resignert med den grønne fargen som forsvant fra løvskogen. Nå er det bare noen svake pist og vingeslag tilbake.

Jeg blir litt svimmel når tanken slår meg: Kanskje er jeg som har endret meg, for høsten er her igjen og jeg må bare innse at også jeg har mistet noe – Eller kanskje heller bør være takknemlig for det jeg har fått?

Plutselig føler jeg at noen ser på meg, og mellom trærne skimter jeg to dyr som kikker mot meg. To hjortekoller som sikkert også gjemmer nytt liv inni seg. Høststormer i bladverket og hjortebrøl i skogen er en forsikring om at liv skal komme tilbake.

Dyrene trekker seg varsomt unna, så utrolig stille. Det slår meg at høsten kan sees på mange måter. Den er både livet som gir opp - og den tida da alle blader blir til fargerike blomster.

Høsten er stillhet og varsel om en kommende vinter, eller tegn på at en ny vår og fuglesang snart er på veg. Vi kan velge å hate høsten, men gjør lurt i å omfavne den. Slik vi gjør lurt i å omfavne alt som finnes i denne verden.

Det gir jo egentlig liten mening det jeg ser utenfor meg og det jeg fortviler over: - Treet som knakk i vinden, hauken som tar meisa, havet som fylles med søppel og krigen som fortsatt raser flere steder der ute. Det er en gal verden ut fra vår tenkning, det gir ingen mening å forsøke å forstå. Men det er all grunn til å gi plass til det som virkelig betyr noe.

For de fleste av oss godtar at det finnes høst, død og lidelse i denne verden - så lenge vi erkjenner at alt dette faktisk har noe å lære oss om kjærlighet.

En vakker høsthelg i slutten av september bestemte vi oss for å ta turen opp på Heilhornet i Nordland. Dette fjellet som skyter 1058 meter over havet kan sees fra store områder i Nord-Trøndelag og det er derfor et markert landemerke.

Vi har flere ganger drømt oss opp dit fra ulike teltplasser, både i Nord-Trøndelag og på Helgelandskysten. Beliggende ved havet, og vesentlig høyere enn fjellene i nærheten, ruver fjellet godt i kystlandskapet. Sammen med de to markante naboene utgjør de tre taggene virkelig noe å feste øynene på.

Vi har godt mye i fjellet i år og tar derfor dette som en lett tur, men det skal vise seg å være feil. Vi starter nesten på havnivå før det stiger rett til værs. Opp de første metrene går det lett, vi snakker som vanlig om naturen og naturvern.

Jens Stoltenberg kom nylig med en biografi hvor han tar opp problematikken med de ”grønne sertifikatene”. Med utsikt mot flere utbyggingsområder for vindkraft er det lett å komme inn på dette. Stoltenberg sier nå at han angrer på at han fikk Norge med i dette sertifikatsystemet.

- For hvordan kan vi egentlig være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler? Spør Alette, og forklarer at det er det faktisk er det han skriver, ordrett. - Regjeringen har ikke noe sted antydet hvor mye klimagassutslippene i utlandet går ned som følge av Norges miljøødeleggelse.

Jeg har lest det jeg også, og ber henne innstendig om å kikke seg rundt og se på landskapet, nyte naturen, ikke tenke på alle disse ødeleggelsene, som egentlig bare gjør oss fortvilt. Denne toppturen er tross alt ca fem kilometer hver veg. Til å begynne med stiger det ganske rask opp gjennom skogen til ca 300 meter, og så flater det ut innover og rundt selve fjellet.

- Tenk at han nå skriver følgende, sier jeg når vi kommer opp på den første myra: «Dette var et subsidiesluk, der urørt natur ble ødelagt av ulønnsom kraftutbygging. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg aldri mer skulle la meg presse til å godta forslag jeg var intenst imot.» Jens Stoltenberg, stolte berg... - Faan, det gjør meg rasende. Naturen vår!!! Nesten snerrer jeg, mens Alette smiler. - Nå skulle vi nyte utsikten, sier hun mildt.

Ulvehunden Baffin bidro med god drahjelp de første tunge hundremeterne. Han må imidlertid gi opp nesten på toppen. Det blir vanskelig for en så stor hund å forsere de bratte steinblokkene på slutten, hvor man egentlig er avhengig av hender for å komme seg opp.

I de bratteste partiene på slutten er det et gelender å støtte seg til ved behov. Vi møtte noen her som synes dette ble for ”luftig” for dem. De skulle aldri tilbake hit! Folk er forskjellig, for vi tenkte iallfall at dette er en topp det virkelig er verdt å besøke flere ganger. Det er vidt utsyn i alle himmelretninger når vi spiser nista på toppen.

Der oppe møter vi også to hyggelige damer, som selvfølgelig begynner å snakke om vindmøller. Vi prøver å ikke bli for engasjert, ingenting ødelegger en god naturopplevelse og tapper meg mer for energi, enn disse kraftfabrikkene i fjellet. Asfalt, stål og betong, drepende utbygging i bytte mot penger. Bare mennesket får til noe så idiotisk som å fortsette ødeleggelsen av natur - mens de hevder at de redder den. Vindmøller passer i byene og industriområdene, der vi allerede har satt våre fotefar - Der har jeg litt mindre i mot dem.

Mot vest er det fri sikt langt utover havet utenfor Leka, mot nordvest sees Torghatten og De syv søstre, mot nordøst Okstindene, og mot øst Børgefjell i grensetraktene mot Sverige. Sørover er landskapet stort sett lavere enn Heilhornet og på folkemunne heter det at man kan se spiret av Nidarosdomen i Trondheim fra toppen av Heilhornet. Så får tida vise hva mer vi kan se herfra neste gang vi kommer på besøk.

I USA bruker barn og ungdom opptil 95% av tiden sin innendørs. Gutter i tenårene bruker etter skoletid gjennomsnittlig 5 timer foran skjerm. Antallet barn her hjemme med psykiske problemer har eksplodert.

Vi ser det også i språket, før var det vanlig å ha kjennskap til navn i naturen. Nå kjenner en gjennomsnittlig 14 åring til mer enn 1000 logoer, men mindre enn 10 navn på planter og dyr i nærmiljøet. Når man ikke har ord på ting i naturen, så kan man heller ikke tenke på det eller bry seg om det.

Den industrielle revolusjon og fremveksten av skoleverket på 1700-tallet førte til at barn og unge lærte mer og mer av abstrakte disipliner og ble frarøvet naturen og det praktiske arbeidet med å skaffe seg mat.

Tusenvis av små skritt i feil retning har ført oss til de store natur og miljøproblemer vi ser i verden i dag. Tusenvis av små skritt må nå føre oss ut av det. Men da må vi stå sammen om å gå denne veien.

Vi er inne i en tid med de største utfordringene i menneskehetens historie noensinne. Overbefolkning, arealødeleggelser, massive tap av arter osv. Vi har sprengt grensene for jordens ressurser.

I dagens skole lærer barn ukritisk om det andre har gjort og tenkt, men de lærer ikke hvordan de selv kan bli medskapere og medtenkere i en bedre verden.

I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går barn og unge seg ville. For hvordan kan man finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap? Hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, fiskens øyne og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske. Jorden som ga oss, tar oss og på sin måte viderefører oss i livet.

Vi har som mennesker havnet i et følelsesmessig uføre som har sitt opphav i den økende avstanden til naturen. Når vi ikke lenger sanser, så mister vi også forbindelsen til vårt opphav. Da forsvinner også evnen til å navigere etter vårt indre kompass for rett og galt. Øye til øye med de andre arten, så vil de aller fleste mennesker kunne kjenne ærefrykt for livet. Øye til øye, hvis vi virkelig tar oss tid til å se, så vil vi ikke klare å ta liv for moro skyld.

I vår rasjonelle tidsalder kan vi ikke argumentere med følelser for å si at noe er viktig, det må være et tall. Eller helst to tall målt opp mot hverandre.

Men kjærligheten til naturen kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger. Da må vi legge vekk det rasjonelle og la barn selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. For det man elsker – det skader man ikke.

I den siste utgaven av magasinet ”Rovdyrviten” så har jeg en artikkel som heter ROVDYRGLEDER. Det er også en kronikk av Klima og Miljøminister Vidar Helgesen og mye annet spennende i bladet. Hele magasinet kan lastes ned som PDF her: http://rovviltsenteret.no/rovdyrviten/

Her er et utdrag av teksten:

ROVDYRGLEDE

Er det egentlig mulig å kombinere ordet rovdyr med ordet glede? Ja, selvfølgelig! For meg som naturelsker og fotograf har rovdyrene aldri gitt noe annet enn glede. Å tusle rundt i en skog med spor etter bjørn, eller å sitte i svarteste natta mens ulvene uler, det er noe av det som virkelig gjør livet til et spennende eventyr.

Jeg leser sjelden om dette i media, desto oftere brukes ord som rovdyrfrykt, rovdyrkonflikt, rovdyrtap, rovdyrdrap og rovdyrfare. En rekke ord der rovdyr er kombinert med det negative. For det er frykt som selger, det er frykt som får oss til å stoppe og og det er frykt som dreper.

Det er på en måte politisk ukorrekt å velge å se det gode i rovdyrsaken her til lands. En vill og levende natur, spenning, eventyr og helhet. Vi ønsker ikke å snakke om rovdyrene på den måten, vi velger heller å se det slik at små lam blir spist av disse forferdelige, blodtørstige dyrene.

At vi selv skal lage lammerull og koteletter av lam og sau, det velger vi selvfølgelig å se bort ifra. At det er penger og økonomi som ligger bak, det er ikke så viktig. Vi må for all del heller ikke snakke om at vi selv kaster mye av denne maten som vi kjøper. Hysj!

Nei, nå vil jeg skrive litt om rovdyrglede.

For vi har vel et valg, vi lever vel i et land der vi kan velge å se en sak fra flere sider? På en grå dag kan vi velge å sitte inne, forbanne regnet som faller ned, og tåka som henger tjukt over fjella. Eller vi kan kle på oss, komme oss ut og oppleve naturen.
Du kan forandre en grå dag til et eventyr. Du kan selv endre høstvindens uling til den vakreste sang, regn til livgivende dråper og rovdyr til spennende medskapninger. Det er ditt valg!

Jeg for min del har vært på flere turer i Finland, gått meg på bjørnen i skogen i Lierne, møtt den på vegen i Sverige og fått flere glimt av den i min egen hjemkommune Namsos. Det har alltid gitt meg glede – aldri frykt eller angst.

Jeg og samboeren min mimrer ofte om de ensomme nettene i skogen i Finland, der bjørnene pustet oss i ørene når vi skulle sove. Teltturer i Sverige der bamsen labba forbi mens hunden pistra og peip. Du bør oppleve dette, for det er så fint å sette seg rolig inn i skogen, se ut gluggene på en kamuflasje og oppleve fuglene, kjenne på spenninga og gleden. Det tar litt tid.

Her kom vi nettopp støyende inn i skogen med kamera, sekker og stativer. Det går nå ei god stund før naturen rundt oss har slått seg til ro igjen, men det gir også en egen ro å sitte slik og kjenne på det som skjer. Gleden kommer ikke ved stress, rovdyrglede kommer ikke av frykt.

Jeg kan sitte slik i skogen og fantasere, lure på om både trær og mose også faller tilbake til sin vanlige væren nå – eller om det bare er inne i meg at forandringen skjer? Det er i hvert fall ei forandring i hele skogen når den går til ro igjen – og så plutselig: bjørn!

Det er så ubeskrivelig vakkert å møte et stort dyr på denne måten, om det er ulv, gaupe, jerv eller bjørn. De kommer snikende, lydløst ute av skogen og inn i vår tilværelse for noen minutter. Helt ufarlig for oss mennesker når vi møter dem slik, med respekt og forsiktighet. Hvis du spør meg hvorfor og når jeg begynte å bli fasinert av disse store rovdyrene, så får jeg lyst til å spørre deg: Når slutta du? Hvert eneste barn i landet vårt er vel fylt av undring og følelser for bjørn og de store rovdyrene.

Møtene med disse har satt seg i sjela, den samme sjela som vi bar på som barn. Det er så godt å slippe å spørre hva disse rovdyrene er bra for, om de er nyttige for lommeboka eller økonomien vår, men bare føle på storheten ved å se dem.

Når vi får møte disse store rovdyrene i naturen, da er det som om vi settes fri fra at alt skal ha sin hensikt. Vi bare er. Vi er også slik vi egentlig skal være, ville – og det betyr jo bare å være en del av naturen det. For meg gir det en enorm glede! Rovdyrglede!

En supermåne har besøkt oss denne uka - Supermåne? Morsomt ord egentlig. Jeg klatret opp på en liten ås i nærheten for å fange månen, men ble i stedet fanget litt i ordenes verden - og i stillhetens hav.

Ei halvfrossen myr knirker under føttene mine, jeg er på veg mot utsiktspunktet. Sparker i forvirra snø, vann i et mellomstadium mellom høst og vinter, en vinter som i det siste aldri har blitt noe til kar. Ferden opp er egentlig av det støyende slaget. Sto det nå en rådyrgeit med kalven her, eller satt det en frossen nøtteskrike i et tre, ja da kan du være sikker på at uro og forvirring også har nådd frem til dem her i skumringa.

Men så er jeg fram og kan sette meg for å kjenne på månens magiske kraft. Likevel klarer jeg det ikke, tankene går - og jeg tenker altså på ord. De kan også kaste en nesten hypnotisk forbannelse over oss. Vi tror jo at når vi har satt et ord på noe så vet vi hva dette ”noe” er. En nøtteskrike, et menneske og en måne. Det eneste vi ser og kan tenke på er overflaten, den materielle verden, mindre en toppen av et isfjell. Under denne overflaten så er vi alle knyttet sammen på et forunderlig vis. Dette er selve mysteriet, det store som vi av og til kan være så heldig at vi føler en liten flik av.

Albert Einstein sa at dette er den mest betagende følelse vi kan oppleve; den mystiske, det å fornemme at det bak alt det som kan oppleves ligger noe som vår tanke ikke kan fatte. I den forstand er jeg et inderlig religiøst menneske, sa den store tenkeren og humanisten.

Kanskje har vi mistet denne visdommen, og i dragsuget forsvant gleden, lykken og kjærligheten. Ble de begrepene låst inne i ordene? Ble vi bare i overflaten - overfladisk? Vi kan faktisk ha havnet i et fengsel på grunn av alle disse ordene og tankene. Et fengsel der livet selv ikke lenger sees på som verdifullt. Der vi bare er opptatt av resultatet av livet, ikke selve livet.

Vi er inne i ei veldig forvirrende tid da alt skal reduserer til noe som den menneskelige hjernen klarer å forstå – og det er ikke stort. Vi har overflod av kunnskap, men "overflow" gir som kjent bare uro og stress. Når vi flyr gjennom dagene er ordet JEG det som blir mest brukt, sammen med MIN, MITT og MEG SELV. Dette er ordenes skyggeteater, en forestilling vi har skapt av oss selv, som den samme Einstein kalte; en optisk illusjon av bevissthet. Mange bruker i dag betegnelsen egoet.

Når dette egoet blir hovedpersonen i alle relasjoner, da blir magien borte - Selve dypet i livet blir borte. Det friske og ”nye” forsvinner i mentale bilder og forestillinger. De fleste mennesker er ikke i det hele tatt bevisst sine omgivelser. Stemmen i hodet styrer det meste, følelsene danser med ord som sint, redd, misunnelig og bitter. - Skal ha, skal ha! Kan dette være årsaken til at vi turer fram, ødelegger forhold, natur, liv og mennesker?

Likevel er det altså mange som sier de føler seg mer ”levende” når de er ute i naturen. Kan det være fordi sanseerfaringene da tar litt over for de vanlige tankebanene? Natur er virkelig verdifullt på sin måte, men noen drar aldri noen sted selv om de er på tur i naturen. De springer bare på en topp og skriver sitt JEG i ei bok – De går bare med kroppene, mens de selv er der de alltid har vært: I hodet sitt og i tankene.

Ord utrykker dessverre ikke tanker på en god måte. De blir alltid litt andeledes i det de blir uttalt og tolket, ofte høres det rart ut - Litt idiotisk rett og slett. Skal jeg fortelle deg noe: Tanker er ofte like idiotisk. Kanskje er du likevel av dem som leser mine tanker nå, har erfart og dermed kan kjenne igjen dette. Det er noe under overflaten! Du som har vært ute i skogen og kjent på mysteriet. Du som har lurt litt på hvem som sitter her under månen og erfarer? All - Ene.

Hvem er den som erfarer? Jeg ER - her jeg sitter med månen på himmelen framfor meg. Og hvem er jeg? Bevissthet. Hva er bevissthet? Det bør jeg egentlig ikke prøve å svare på, for med en gang jeg setter ord på det så er det ødelagt, forenklet det til noe overfladisk. Stillhet er guds språk, sier noen av de som har gått dypere ned i dette. Alt er født ut av stillhet, hver lyd kommer fra stillheten og dør tilbake i den. Uten stillhet, ingen knakende snø, meisepip i vinterskog, ingen musikk eller ord - Så mens jeg stirrer mot Stillhetens hav på månen blir jeg klar over at jeg aldri har takket for stillheten, slik jeg gjør nå.

En sky har glidd sakt over månen som henger der i øst, nå er den borte. Jeg ville ikke kunne sette pris på stillheten om jeg ikke visste at den fantes her ute. Jeg hører det går i snøen, rådyr? Når det kommer en lyd fødes stillheten i min bevissthet, men bare om jeg får ro nok til å kjenne på denne fliken av mysteriet. Den som vil ha fuglesang i stedet for støy finner snart ikke et hjem i denne overfladiske verden. Vi må ikke gjøre stillheten om til ord, men leve i det som stillheten innebærer. Ord blir idiotisk, vi må ut i novemberkvelden alle sammen - og finne litt fred. Det går jo tross alt mot jul.

"Stillheten har strenger, den fyller alle drømmene med sang". - Ole Paus

Hvis vi må til byen noen ganger, og da mener jeg den virkelig store byen – Trondheim – da trenger vi av-urbanisering så fort som mulig etterpå. Det er noe ved de store byene som ikke passer med våre vesen. Vi trenger luft rundt oss og luft rundt opplevelsene, for i byen går alt så fort. Det er mange som er slik, Jon Østeng Hov er en av dem.

Fra helgas prisutdeling i Trondheim fikk vi med oss hans nyeste bok ”Hilsen fra fjellet - mine møter med fjellfuglene”. Jon presiserte flere ganger at dette ikke var en fuglebok. Det er en bok som handler om hans opplevelser av disse små, fjærkledde medskapningene våre.

I bokas forord skriver Jon Ø Hov: ”Fortsatt kan man, selv om det er lenger imellom, gråte med heiloene, nyte sangen fra blåstrupehannen, glede seg over gjøkens glade latter og lappspurvens jublende toner. Det gjelder bare å komme seg ut og nyte det. Det gir fred i sinnet...”

Etter vårt bybesøk i helga så dro vi rett til Ole Martin Dale (Ørnemannen) i Flatanger og lånte et av skjulene hans. Der er det alltid ro å finne i regn og mørke, det skjer ingenting på kvelden og natta. Vi står opp stille, rigger oss rolig til, hvisker noen få ord og venter på lyset. En regnfull desemberdag tar det lang tid før dette blå lyset kommer. Mange timer med herlig stillhet, trommende regn og små lyder fra meiser og ekorn.

Hva er det viktigste du gjør med kroppen når du mediterer? (Svar nederst)

For mange vil det nok være en tålmodighetsprøve å sitte slik. Det er ikke action som på kino eller hendelser som i et spill, men det er nettopp derfor det er så godt. Dette er virkelig mindfulnes- og oppmerksomhetstrening slik mange i samfunnet i dag trenger.

Når man bruker så lang tid på skjærer og ekorn så kan man se at disse også har et ”humør”. De endres med regnet som strømmer ned, de ser ut som våte skoleunger, får et roligere tempo og et mattere blikk i øynene. Været gjør noe med oss alle.

Så kommer kongeørna, ja! Hjertet hopper like høyt hver gang den store fuglen endelig viser seg. Hvor mange har ikke kjent på denne følelsen her i skjulene i Flatanger. Kanskje blir noen så ivrig at de glemmer å kjenne etter hva det gjør med dem? Hos oss kjennes det ikke bare ut som om hjertet hopper, det bruser i blodet, det er spenning og det er lykke.

Det er "bare" ei kongeørn vil noen si, men tenk at den kan gjøre noe slikt med et menneske.

Majesteten blir forøvrig også litt mindre majestetisk i slikt vær. Det er noe å tenke på for alle som føler seg store, som pynter dassen med gullkran og kjøper de dyreste dresser. Ødelegger du naturen kjære rikmann, i uværet ser du uansett fortapt ut.

Om kongeørna skriver Jon Ø Hov i sin nye bok: -”Det oser av opprinnelse og naturkraft, slik er ursjela til den nordiske naturen. Rå, brutal og kald. Vi vet det vokser blodroser i kongeørnas spor. Men slik må det være, for det har mor natur bestemt. Og det mor natur har bestemt det må vi følge, for det har vist seg å være det eneste rette. Iallfall på lengre sikt.”

( Det viktigste er smilet! )

Greiner, bark, mose, lav og sopp, vi kikker med beundring opp mot en kjempe i vinterskogen. Treet er et helt økosystem i seg selv, og akkurat denne gamle grana står i Øyenskavelen naturreservat i Namdalseid kommune. Her har vi brukt noen dager på senhøsten og førjulsvinteren i år.

En bør gå stille når en setter fjellskoene i bunnen av gammelskogen - det er egentlig som å gå inn i et hellig rom. Kan du kjenne etter neste gang? Det skjer faktisk noe i kroppen din i møtet med denne naturen. Her er det virkelig fred og ro, men hvorfor er det en slik andektig stemning å finne her? Kjenner vi kanskje litt på egne røtter, på hjerterota? Vi som til vanlig går rundt som levende døde, vi som tror virkeligheten kommer fra hus og skjermer som vi har skapt – og ikke fra naturen.

Vi snakker stille i skogen, lytter. Ingen har gått løs med vinsj og traktor, ingen har grøftet og plantet eller brukt større skogsmaskiner her. Skogen blir et vitnesbyrd, en sannhet om naturen. Her har røttene fått kjenne seg frem gjennom skogbunnen, stoppet ved en stein og følt seg fram over denne. Tenk på det! Skogen føler, sender signaler og deler informasjon. Om et tre blir sykt, så hjelper de andre trærne til for å holde det levende - gjennom et innfløkt system.

I trærne hopper meisene rundt og deler de også. Samler mat som de hamstrer og deler på gjennom vinteren - det også i et system som er vanskelig å se i overflaten. Klarer vi egentlig å forstå - og tenke på at det er slik? Det er liv her som erfarer, hjelper og snakker sammen på sin måte. Her i skogen er det nestekjærlighet. Et lim som er viktig for hele naturen.

Stikker du hånda ned i denne skogbunnen trekker du opp kilometervis med tråder som sender signaler mellom alle de levende delene, du løfter milliarder av små liv i din hånd. Det er så godt å vite at det er slik, en helhet – hellig. Det er så utrolig viktig at det får være slik, for hver en midd og mikrobe er selvfølgelig som plankton i havet. Som bakteriene i fordøyelsessystemet vårt. Kommer noe av dette livet bort, da stopper noe opp - og dette noe hva kan det være?

- Det er med individet og nestekjærligheten i samfundet som det er med cellen i den dyriske organisme. Cellen lever visstnok sitt eget liv, men først og fremst for å tjene de andre celler og den hele organisme. Hvis de enkelte celler svikter denne plikt og begynner et uavhengig rovliv på de andres bekostning, da blir det jo nettopp kreftskaden, canser, som uavvendelig fører til undergang for den hele organisme så vel som cellene selv.– Fridtjof Nansen, 1922

Ser du at Nansens ord om nestekjærlighet kan brukes i alt fra naturvern til menneskevern nå 100 år senere. Håper alle nå forstår at det å ta vare på gammelskog, på midd og sopp i skogbunnen også er et vern av mennesket. I planteskogen er dessverre de fleste av disse små artene og nettverkene fraværende, slik mye av nestekjærligheten også blir borte i et samfunn der egoismen tar overhånd.

Ønsker leserne av denne bloggen godt nytt år med bildene av disse fantastiske perlemorskyene over Trøndelag i dag. Naturens eget fyrverkeri på selveste nyttårsaften.

Perlemorskyer består ofte av iskrystaller som sollyset brytes i, akkurat som i et prisme, slik at vi får det fine fargemønsteret. Fargene minner om de vi kan se på innsiden av et perleskjell.

Disse skyene er forholdsvis sjeldne, og det var morsomt at de skulle dukke opp så massivt på himmelen akkurat i dag. Stille fyrverkeri er sjelden vare, men noe vi kanskje trenger etter et år med veldig mye støy i verden.

Håper på mange fine naturopplevelser i 2017 også. Noen av de vil nok dukke opp her på bloggen.

I går kveld hadde vi den roligste nyttårsaften du kan tenke deg. Da jeg egentlig følte at jeg hadde spist nok denne jula, ble kalkunen festet til en tørrgadd på fjellet.

Vi lå i ei plankebu der det ikke fantes tegn til raketter eller dekning på mobilen. Nyttårsmiddagen ble rødvin, ost og kjeks, som ble servert fra kassa til det lengste teleobjektivet.

Skal tro hvor mange kalkuner som går i søpla de nærmeste dagene? Hvor mange skal rase over at noen trær, fisk, fjørfe eller annen mat går tapt til bever, oter, ørn og andre rovdyr i 2017? Grådig de dyrene ute i det ville!

Kalkunen ble vårt symbolske offer, og i dag hadde vi en herlig nyttårsdag med besøk av ørn og nøtteskriker.

Mange synes sikkert det er sykt å gi bort middagen til fuglene, men vi er vel heller av den oppfatning at vi lever i en syk verden - En egoistisk verden der mange ikke har tanke om å dele med andre, selv om vi egentlig vasser i overflod.

Kanskje 2017 kan bli året da vi tenker litt dypere på det vi gjør. Det å være helt tilpasset en syk verden er ikke et sunnhetstegn. Derfor var det herlig å starte året på denne litt helsprø måten.

Godt 2017!

En gud drømmer

10 netter i Byrkije - 4

10 netter i Byrkije - 5

10 netter i Byrkije - 6

10 netter i Byrkije - 7

10 netter i Byrkije - 8

10 netter i Byrkije - 9

10 netter i Byrkije - 9

10 netter i Byrkije - 10

Verden er merkeligere enn du tror

Svartomn og Elie Wiesel

Kjærlighet til høsten

Heilhornet

Den man elsker skal man ikke skade

Rovdyrviten

Supermåne

Vått døgn i ørneskjulet

I vinterskogen

Godt nytt år!

Kalkun til nyttår.